Ibsen på gata
Med Gatas Gynt setter Hallvard Bræin ibsensk problematikk inn i en nåtidskontekst som gir dybde, mener vår anmelder.
Gatas Gynt - Regi: Hallvard Bræin - Cylinder Production AS
Selvransakelse, samvittighet og livsløgn. Femte akt er oppgjørets time i Ibsens Peer Gynt. Med uteliggere og rusmisbrukere som skuespillere, gis problematikken ny klangbunn i Gatas Gynt.
Filmprosjektet er et samarbeid mellom blant andre Sosial- og helsedirektoratet, Oslo kommune og Frelsesarmeen, og går ut på at gatas folk tolker Ibsens tekst i samarbeid med Sven Nordin.
Dokumentariske innslag om gangen i prosjektet er klippet sammen med selve dramatiseringa av teksten. Denne dokudrama-formen får fram den interessante intertekstualiteten mellom skuespillernes egne erfaringer og Peers oppgjør med seg selv. Koblinga blir åpenbar når Knappestøperen sier til Peer: «Du var eslet til en blinkende knapp på verdensvesten, men hempen glapp. Og derfor skal du i vrakgods-kassen».
Tolkninga er tro mot Ibsens originale tekst, men kulissene bryter selvsagt totalt med hans opprinnelige sceneinstrukser. Peer tørker klærne sine under en bro i byen, og han møter Dovregubben på t-banen. Kanskje vrir Ibsen på seg i grava, men det er neppe noen helomvending han foretar seg. Tematikken er nemlig bevart også i denne oppsetninga av det 140 år gamle dramaet.
Regissør Bræin bruker ikke mye plass på å fortelle hvorfor de ulike gateskuespillerne har havnet på sida av samfunnet. Det er først og fremst gjennom tolkningsarbeidet at deres historier fortelles. Dermed sitter man ikke igjen med en passiviserende følelse av at «stakkars dem», men heller en følelse av at det er meningsløst å skille skarpt mellom «oss» og «dem». Visst kan man bli nysgjerrig på hva som er bakgrunnen til den enkelte, men her er ikke dét i fokus. Fokus er på en gjeng i en kreativ prosess, hvor hver enkelt utgjør nødvendige spillebrikker i helheten.
