Ikke sprengstoff
Big Bang - Too much yang - Warner
Jeg har en kompis som heter Håkon. Håkon har hatt BigBangs skiver i bilen sin helt fra tidenes morgen. Han kommer til å kjøpe Too much yang når den slippes 16. februar. Det samme kommer veldig mange andre nordmenn som er glade i lett fordøyelige toner til å gjøre, visse om at de får servert samme suppa som sist. BigBang framstår atter en gang som sparkjøp på Steinkjer, hvor både den blide betjeningen og de hyggelige prisene har vært de samme siden 1930.
På en måte er det deilig å ha et norsk rockeband som ikke er redde for å holde på lyden sin. BigBang er som alltid velprodusert og behagelig. Låtene er korte og forutsigbare, tekstene fulle av klisjeer og gitarriffene tydelige og melodiøse. Akkurat slik den jevne radiolytter trives med å ha det mens han klapper taktfast på rattet sitt på vei hjem fra jobb. Siden bandets kommersielle tilnærming aldri har vært et tabu-tema må Too much yang sies å være en innertier i så måte.
Førstesingelen «Hurricane boy» er overraskende et av de kjedeligste sporene på plata, og framstår som et merkelig valg. Her har frontfigur Øystein Greni funnet et vanvittig dårlig riff og gjemmer det bak en vokallinje som går i samme melodi. Personlig tror jeg spor nummer fem, «My first time» ville vært et mye bedre alternativ. Her avkrefter nevnte Greni alle rykter om sin jomfrudom allerede i de første strofene: «Now here we are all alone. Your parents are gone and we are just about to get it on». Som om ikke tittelen var klein nok. Et annet høydepunkt er spor fire, «La song». Den stillferdige balladen er pakket rundt platens beste gitarriff. Refrenget «All the angels cry, all the angels cry» kan ikke klassifiseres som annet enn vanvittig dypt og følsomt.
Too much yang er et koselig og trygt album som ikke skuffer fansen. Fryktelig forutsigbart og lyttervennlig og i beste BigBang stil.
