Ingen Månestråle
Hiawata! - They could've been bigger than Hiawata!
Indiepop er et begrep eller en sjanger som mangt et band får klistret på seg uten at det betyr så alt for mye. Osloguttene i Hiawata! velger selv å kalle musikken sin «slacker-rock or drop-out pop», noe som i beste fall er et synonym for det utslitte begrepet. De er nå ute med sin første langspiller og velter ikke akkurat om på musikkåret 2007. They could've been bigger than Hiawata! viser ikke spesielt mye mer enn at potensialet til å bli større enn seg selv nødvendigvis ikke betyr all verden. Platen er for all del en behagelig utgivelse som bringer tankene til storheter som Teenage Fanclub og Death Cab For Cutie. Men er det nok?
Ifølge bandet selv, skriver Hiawata! låter som postmannen kan plystre. Det høres jo trivelig ut, men kan samtidig tolkes som at hele det norske postvesen har en litt kjedelig musikksmak. Tidvis viser Hiawata! noe annet enn det man syns man har hørt før, men alt for mange av låtene er svært like hverandre, og da er det lett raskt å bli likegyldig til hele platen. Om enkelte partier av platen, kan man driste seg til å si at Hiawata! høres ut som det glattpolerte søskenbarnet til Brian Jonestown Massacre, men lyden er altså langt fra rufsete og skitten nok. Så er da heller ikke Anton Newcombe med i dette bandet.
Hyllesten til Luke Perrys rollefigur i Beverly Hills 90210, «Dylan MacKay», er en radiovennlig gladpop-singel som minner noe om High Llamas. Men forskjellen er nok at sistnevnte band ville gitt ut låten som en b-side eller på en raritet-samling. Alt i alt ender lytteren opp med å tenke at det er alt for lett å gi ut musikk for tiden, og at dette er en langt fra nødvendig utgivelse.
Hiawata!s første plate er behagelig skranglepop. Dessverre er den altfor forutsigbar og kjedelig i lengden. Dette er et dårlig tegn når platen består av åtte spor, og varer i en knapp halvtime.
