Italiensk åpenbaring
Bare timer etter at Giro d'Italia ble avgjort i Milano, sørget fem milanesere for trøndersommerens første og beste konsert.
Kafé Larssens brune inventar var stilmessig et passende lokale da italienske The Watch avsluttet sin europaturné 1. juni. Det lille lokalet var allerede godt besøkt da trondheimsbandet Antidepressive Delivery varmet opp, men likevel var det nok italienerne publikum hadde tatt turen for denne søndagskvelden.
Kvintetten The Watch er egentlig intet coverband, men denne våren har de turnert Europa under plakatoverskriften «The Watch plays Genesis 1970-71», med andre ord musikk fra de to albumene Trespass og Nursery Cryme. Turnéen ble som sagt avsluttet i Trondheim, og hvilken avslutning! Italienerne la føringen fra begynnelsen med sin egen «Shining Bald Heads», en låt som levnet liten tvil om hvor The Watch tar sin inspirasjon fra. Deretter bar det over i en backkatalog publikum var mer kjent med.
Tre glitrende versjoner av henholdsvis «Looking For Someone», «White Mountain» og «The Fountain of Salmacis» fulgte til enorm jubel. De fremmøtte ble utvilsomt slått i bakken av vokalist (og fløytist) Simone Rossettis utrolige Peter Gabriel-imitasjon, hva sangstemme og karisma angikk. Frontfigurens elleville krøllfrisyre og markante ørnenese gjorde også alle eventuelle drømmer om kostymeshow à la Gabriel overflødig. Italienerne rippet deretter opp i to gamle b-sider fra Genesis' tidlige karriere, blant annet en strålende versjon av «Twilight Alehouse».
Blant publikum på Kafé Larssen denne søndagen var det mangt og meget. Først og fremst en sjarmerende blanding av prog-interessert ungdom med mye imponerende hårlengde, og foreldregenerasjonen uten hår, men med en over tredve år gammel genuin kjærlighet til musikken. Her var det mange som kunne både tekster, trommebrekk og soli utenat.
Det var det da også på scenen. Den italienske kvintetten gjorde ære på Genesis' tidlige repertoir og vel så det. Cristiano Roversi trakterte sin tolv strengers Chapman Grand Stick med overbevisende ro, noe som også må sies om de to som sittende sørget for autentisk gitar- og synthspill. Bak slagverket kompletterte en stødig og tidvis korende Marco Fabbri bandets strålende samspill, en mann som forøvrig var et «spitting image» av Frank Zappa.
Mot slutten av konserten bragte The Watch frem ren og skjær rockestemning med hardtslående klassikere som «Harold the Barrel», «The Return of the Giant Hogweed» og «The Knife». Akkurat da publikum kanskje trodde de hadde opplevd kveldens største ekstase, ble de tatt på sengen av italiernes snikende overgang fra egen komposisjon til 9/8-apokalypsen fra «Supper's Ready». Herfra fullførte de naturligvis sistnevnte epos med bravur, og det til sektlignende mottakelse fra de svært engasjerte fremmøtte.
