Knutepunktkampen over
Hyperurbane Øyafestivalen slo überrurale Storåsfestivalen i kampen om Trond Giskes gunst, og penger.
KOMMENTAR
Kulturminister Trond Giske annonserte på en pressekonferanse fredag at Øyafestivalen i Oslo blir såkalt knutepunktfestival i sjangeren rock. Dette innebærer at festivalen etter Kulturdepartementets syn er en «spydspiss» innen sjangeren i Norge. De øvrige festivalene som hadde vist interesse for statusen, og ikke minst pengene statusen fører med seg, er Bylarm, Hove, Quart og Storås.
Foto: Magnus Brattset Drabløs, Under DuskenFor vår alles egen Storåsfestival byr kulturministerens forbarmelse over Øyafestivalen på åpenbare problemer. Så sent som i midten av november erklærte Storåsfestivalen at den ønsket å bli en såkalt «no logo»-festival, hvilket vil si at den setter alle kommersielle interesser på båten, og ikke ønsker andre sponsorer enn staten. Da utspillet kom, var det vanskelig å ikke tolke dette som et direkte frieri til Kultur- og kirkedepartementet om å få status som knutepunktfestival. Når departementet nå avviser frieriet gjenstår to muligheter for Storåsfestivalen: Den må enten slippe Coca-Cola inn i varmen igjen, eller si takk for seg for denne gangen.
Det er opplagt at Storåsfestivalen ikke er en spydspiss innen sjangeren rock, og at tildeling av knutepunktmidler til denne festivalen ville luktet vel så mye av distriktspolitikk som kulturpolitikk. Det er heller ikke klart at kosefestivalen Øya, med appell til småbarnsfamilier, og hørselvern til de minste, er å betrakte som en spydspiss innen rock. Det er et opplagt motsetningsforhold mellom det å appellere til småbarnsfamilier, og det å være innovativ i rocksjangeren.
Som i all statlig forvaltning er det også i festivalpolitikken slik at man må bruke både gulrot og pisk. Med midlene som Kulturdepartementet nå forærer Øyafestivalen følger også store betingelser. Staten krever blant annet å egenhendig utnevne styreleder i festivalen, og på den måten sikre, etter eget syn, sikker drift av festivalen. Dette bør være et forholdsvis stort ankepunkt mot i det hele tatt å ønske knutepunktstatus, og et aspekt det er grunn til å håpe at de respektive søkerne – i retrospekt i hovedsak Øya – har tenkt nøye gjennom. Den eneste festivalen det er opplagt at ville ha nytte av å få en offentlig utnevnt styreleder er Quartfestivalen. Etter sommerens skandalefestival i Kristiansand er det vanskelig å forestille seg at festivalen kan skjøttes dårligere.
Trond Giske innfridde løftet sitt om å ha en knutepunkfestival innen rock klar innen året var omme med to ukers margin. For Øyafestivalen var det julaften på forskudd. De øvrige festivalene kan trøste seg med at status som knutepunktfestival tross alt er en ganske myk pakke.