Komedie i blinde
Tekst: Merete Skogrand
Som publikum famler man seg fram til et ledig sete. Scenen man sitter foran er mørk, kun opplyst av en bordlampe. Salen blir stille og bordlampen slukkes.
Scenen forblir mørk og man kan skimte to mennesker tre inn på scenen. Spillet er i gang, og dialogen sklir lett. Personene er tilsynelatende uberørt av det faktum at man ikke ser noe som helst. Strømmen, og dermed lyset, går, og endelig blir scenen opplyst.
Helgebostad har valgt å beholde den omvendte lyssettingen som i Peter Shaffers originalmanus fra 1965, og det fungerer godt. Det er morsomt å se hvordan skuespillerne føler seg fram med hendene, snakker til feil person og holder blikket i helt feil retning. Det drøyer likevel lenge før scenebelysningen blir tent første gang, og man blir sittende å vente på å faktisk _se_hva som foregår.
Hovedpersonen Bendik Møller, spilt av Anderas Thoresen, er en fattig kunstnerspire som venter besøk fra sin kommende svigerfar og en anerkjent kunstsamler. For å imponere disse to har han vært på røvertokt og lånt naboens møbler. Farsesjangeren verdig er grunnlaget for forviklinger klare som dagen.
Scenografien indikerer Møllers stue, og det er et enkelt plankereisverk som setter rommet. Dette er funksjonelt, og enkeltheten i det gjør det effektivt. Tiden fra stykkets dannelse er bevart, og sekstitallet kommer tydelig fram både i kostymer og rekvisitter. Kostymene er velgjorte og relasjonene kommer sterkere fram gjennom fargekoder i klær og rekvisitter.
Spillet går i raskt tempo. Bendik Møller jobber hardt for å dekke over lånet han og Karoline Melktvedt, i Anne Drivenes Larsens skikkelse, har foretatt. Møblenes eier vender hjem en dag tidligere enn forventet og inn fra fortiden kommer Møllers gamle flamme, som gjør det hele til et kaos.
Forestillingen varer i nærmere en og en halv time, og selv om noen partier strekkes ut i det lengste klarer skuespillerne å opprettholde følelsen av mørke, selv på en fult opplyst scene. Enkelte karakterer mister konsentrasjonen i korte perioder, men alt i alt er arbeidet helstøpt og fokusert. Andreas Thoresen viser sterk koppskontroll i sitt skuespill, mens det er den nevrotiske naboen, Herr Furnidal, som er den morsomste karakteren. Herr Furnidal, gestaltet av Maguns Hausken, kommer tidlig inn i forestilligen og tar scenen. Den stakkarslige karakteren er skrekkelig redd for mørket, og Hausken gjør en særdeles god tolkning av den eldre enstøingen. Det er også Herr Furnidal som står for forestillingens høydepunkt da han synger Nå tennes tusen julelys i et stadig økende volum for å overdøve en krangel. Sekvensen blir absurd og morsom, og det er vanskelig å ta øynene bort fra denne mannen.
Dette er en morsom og fargerik forestilling, som likevel er mørk i tittelens rette forstand. Skuespillerne famler rundt i et tilsynelatende mørklagt rom, og de gjør det godt. Selv om enkelte sekvenser er for lange, gjør karakteren Herr Furnidal dette til en forestilling som er verdt å få med seg.
