Kritiske til kritikkutdanning
Marit Paasche i Norsk kritikerlag mener man ikke kan kalle seg kunstkritiker med en mastergrad i Kunstkritikk og kulturformidling ved NTNU.
Les også: - Stenger ute nye stemmer
Det første kullet er ennå ikke uteksaminert fra masterprogrammet som ble startet opp i fjor høst, men kunstkritiker Paasche har klare meninger om det å utdanne seg til kritiker.
– Man har en lang vei å gå etter endt utdanning. I tillegg til faglig ballast, må man ha solid kjennskap til kunstfeltet og trening i å publisere for offentligheten, sier nestlederen i kritikerlaget.
Tørrtrening i form av kunstkritikk som ikke publiseres, blir ifølge henne kunstig trening.
– Det er først i møte med offentligheten man får prøve seg som kritiker. Dersom ei utdanning i kunstkritikk skal være god, er det viktig at studiet kobles tett til det øvrige kunstmiljøet, mener hun.
Hun tror man lærer en del nyttige, formelle ting gjennom ei slik utdanning, men mener man ikke kan kalle seg kunstkritiker før man har rikelig øvelse i - nettopp - kunstkritikk.
– Ikke nok å skrive fiffig
– En kunstkritiker bør ha kunstfaglig bakgrunn, men det er også viktig med opparbeidet erfaring, sier Stein Slettebakk Wangen, kulturredaktør i Adresseavisen.
Å skaffe seg referansepunkt gjennom å delta i kunstdebatten over lengre tid, tror han kan være like viktig som den formelle utdanninga. Slettebakk Wangen uttaler seg på generelt grunnlag, da han ikke kjenner NTNUs masterprogram særlig godt.
– Det hjelper ikke å være en fiffig skribent dersom man ikke greier å formidle hvorfor man synes noe er godt eller dårlig, sier han.
Med et godt faglig innhold og opplegg, ser han ikke bort fra at man kan bli en kompetent anmelder med NTNUs mastergrad i kunstkritikk og kulturformidling.
– Kunnskap er uansett en forutsetning for å skrive gode anmeldelser. Slik kunnskap bør kanskje opparbeides gjennom en kombinasjon av utdanning og erfaring, sier Slettebakk Wangen.
Fare for «flinkis»-tendens
Også kulturredaktør i Morgenbladet, Lena Lindgren, mener faglig tyngde er en forutsetning for å drive god kunstkritikk. Hun presiserer imidlertid at denne tyngden ikke trenger komme fra akademisk utdanning.
– At man har det kunsthistoriske perspektivet under huden er uansett helt avgjørende. Men like viktig er det at man har et sterkt ønske om å formidle og oversette kunsten til et stort publikum, og at man tør å legge seg ut med hegemoniet i kunstfeltet, sier hun.
Lindgren mener at slike holdninger ikke kan læres på skolebenken, og at skole derfor ikke er en sikker vei til å bli en god kunstkritiker.
– Alle kan ikke bli gode kunstkritikere. Gjennom utdanning kan de fleste bli middelmådige, men for å bli genial kunstkritiker, kreves det noe mer, sier hun.
Kulturredaktøren mener at en mastergrad i kunsthistorie, sammen med erfaring og rett holdning, er en sikrere vei til gode kunstkritikker, enn en ren kritikerutdanning som den NTNU tilbyr.
– Faren med å utdanne kunstkritikere, er at anmeldelsene blir like og kjedelige. Man skoleres inn i en «flinkis»-tendens, sier hun.
