Kunstpolitikk og politisk kunst
KOMMENTAR
På Aftenpostens oppfordring skrev kulturminister Trond Giske en kronikk der han tar til orde for kunstens og kulturens instrumentelle rolle i byggingen av Norge som et flerkulturelt samfunn. Dette fikk forfatter Linn Ullmann til å se rødt. Oppskriftsmessig tok hun til motmæle og forfektet idéen om kunstens autonomi og dens berettigelse kun gjennom referanse til seg selv. Dette er standard postmodernistisk kunstteori, noe av et mantra for mange av dagens kunstnere, og derfor ingen overraskelse. Giske står på sin side for et typisk anti-intellektuelt kunstsyn, og for en folkeliggjøring av kunsten.
Et tankekors er at Giske og Ullmann ikke engang er enige om hva de diskuterer. En klar distinksjon mellom de to altfor ofte synonymiserte begrepene «kunst» og «kultur» kunne gjort hele debatten unødvendig. Giske framhever viktigheten av kulturelle tilbud, spesielt for ungdom, for å fremme integrasjonsprosessen. I en slik sammenheng er det rimelig opplagt at det ikke på noen måte er snakk om å diktere norske kunstneres uttrykk. På den annen side berettiges Ullmanns harme av at Giske i sin kronikk krever at kunsten skal speile samfunnet, underforstått at det er et mål at kunstnere skal agere politisk. Kunstens anarkiske natur forutsetter at kunsten kun kan ha en politisk funksjon på sine egne premisser.
At Giske i ettertid undergravde både seg selv og debatten ved å angripe Ullmanns person gjennom påstander om at hun er elitistisk og «rekesmørbrødspisende», bidrar ikke med noe konstruktivt til diskusjonen. Giskes manglende evne til å skille mellom sak og person tydeliggjør at kulturministeren ikke har noe talent for abstrakt tenkning. Dette siste er selvfølgelig en av politikkens iboende egenskaper, men man burde forvente at landets kulturminister til en viss grad behersket dette som er et av menneskets vesenskjennetegn.
Polemikken har et snev av ordets greske avstamning, som er «krigskunst». At kunstdebatt i dag kan få et såpass aggressivt tilsnitt er et tveegget sverd. En fordel er at debatten viser at kunstsyn er noe både kunstnere og politikere tar alvorlig. Ulempen er derimot desto større: Debattantenes uvilje til å nærme seg hverandre og å komme med konstruktive forslag fører dessverre til at diskusjonen blir både unødvendig og intetsigende.
