Legendarisk debut
Heroes and Zeros – Strange Constellations – Nightliner/Universal
Når Heroes and Zeros åpner sitt Strange Constellations med «Into the light», den kuleste førstelåta jeg noensinne har hørt på et norsk rockealbum, er det med et så himmelsk driv at det er vanskelig å ikke bli slått i bakken. Det er som å bli forelsket, som å kjenne våren bane seg vei gjennom vinterfrosne årer, og fylle hele sjelen med sommerfugler.
Det er gått i halvannet år siden rocketrioen stakk av med den prestisjetunge prisen «Årets urørte artist » med låta «Cellophane» – en låt som noe overraskende, selv om den er helt legendarisk bra, er med på Strange Constellations. Når de nå sender sin første fullengder ut i butikkhyllene, er det et gjennomført, gjennomarbeidet og variert produkt med et særeget preg som møter kjøpere av den deilige lyden.
Heroes and Zeros er unorske. Ikke i nasjonalitet selvfølgelig, men i måten de bygger opp låtene sine. Vokalen til Hans Jørgen Undelstvedt er krystallklar og ligger til enhver tid helt fremst i lydbildet uten verken ekko eller effekter. Det fungerer aldeles utmerket. Lars Toftes smakfulle basslinjer er i seg selv verdt pengene, og trommearbeidet til Arne Kjelsrud Mathisen er av en annen verden, – en verden hvor speed er et reelt alternativ til oksygen. Slikt blir det krutt av!
Av høydepunkter er det verdt å trekke frem «Into the light», «A strange constellation». «Headlong kicks», «Oslo fadeout», «The foolproof», «The Argument», «Cellophane», «Two more weeks», «The thin line» og «Do this right». Det er alle sporene, gitt. Alle ti sporene! Men _så_bra er det. Jeg lover. Jeg sverger på min bestefars grav, og på alt annet som er hellig her i verden: Heroes and Zeros er det beste som har hendt norsk rock på ca. alltid.
Bedre blir det ikke! Heroes and Zeros topper hele driten!
