Litt som i himmelen
Nidarosdomen var perfekt tak over hodet for en overjordisk opplevelse der to overmåte dyktige kvinnelige vokalister fikk forføre folket. Dessverre ble Hukkelberg offer for «siste bussen hjem».
Susanna and the Magical Orchestra og Hanne Hukkelberg
Nidarosdomen, 22. februar
ISFiT
KONSERT
Hanne Hukkelberg får æren av å avslutte konserten i Nidarosdomen. Hun rekker såvidt å bli varm i fløyelskjolen før en betydelig gruppe publikummere skyndter seg ut av kirka. Hanne smiler og ler beskjedent, det ropes «Det er siste buss hjem!», og Hanne rusler litt pinlig videre med musikken. Hun takler det godt, men det ødelegger auraen som har lagt seg rundt domen denne kvelden. Jeg peker med den opplærende pekefingeren sier «Fy!» til de som gikk!
Lokkende
Nok om det og tilbake til startstreken. Susanna and the Magical Orchestra setter de første prøvende tonene. Kledd i en hvit sekstitallskjole, svarte håndvarmere og rødt hår presenterer Susanna Karolina Wallumrød sitt lett bearbeidede image. Hun sier ikke et ord gjennom hele konserten og skaper dermed en distanse til publikum. Om det funker er diskutabelt. Selv om det gjør at vokalistens stemme bli forbeholdt tonene, blir det litt påtatt. Vokalen faller inn i rekken av kvinnelige skjønnheter som Masha Qrella, Regina Spector, Martha Wainwright og Rilo Kiley. Susanna er dalende snø gjennom mesteparten av konsertens coverlåter, men kan noen si meg hvorfor alle sangere vil parres med Cohens «Hallelujah»? Joy Divisions «Love will tear us apart» er derimot fantastisk, her får duoen virkelig fram sin elektroniske og luftige magi. Susannas magiske orkester heter Morten. Det er også han som snakker, og Morten fortjener ros for sitt skjøre akkompagnement som løfter vokalistens naive stemmekvalitet. Men totalt sett savner jeg flere forsøk på å sjarmere gjennom eget materiale.
Susanna går av scenen og vi venter på Hukkelberg. Men ting tar tid og jeg begynner å lure på om jeg har sett feil på plakaten, er det egentlig bare Susanna? Her burde ISFiT gitt publikum en oppklaring, for det ødelegger at praten i kirka øker i desibel før Hanne endelig entrer scenen.
Kvalitativ tjei
Hanne Hukkelberg har fått mye ros for sin siste plate. Hun viser bestemthet og modenhet fra første stund på scenen, og snakker soleklart den beste engelsken så langt. Sorry Morten... Heller ikke Hukkelberg er alene i Nidarosdomen. Et piano, trommer, bass, gitar og en sykkel har inntatt scenen. Etterhvert dukker det også opp trekkspill, klarinett, pikkolo, tverrfløyte, xylofon, og flere andre instrumenter undertegnede ikke vet navnet på. Lena Nymark korer dessuten som et fenomenalt alt-mulig instrument. Det er her Hukkelberg blir livemusikk. På plata lurer man nettopp på hvor all denne lyden kommer fra. Eneste er at det virker hektisk. Instrumentene skiftes litt for ofte og tilbake står et «look what I can do» uttrykk, som ikke er like sjarmerende som Hanne selv.
Hukkelbergs vokal er søkende, lekende og har litt av samme sjarmen som de ordentlig gamle jazzdamene har. Ellers minner Hanne meg om en popet Coco Rosie, en jazzet Bjørk og en hardere Gillian Welch. For fremst av alt fremstår den lille jenta med mørk pannelugg og fløyelskjole som bunntøff. Jo, hun er definitivt på sitt beste i de roligere låtene som «Boble» og «Do not as I do», det er da hun leker mest og best. Men, selvom hun faller litt bak bandet på de større låtene, er hun uhyre kraftfull. Hukkelberg har selvsikkerhet og kontroll så til de grader, og det er gnistrende å se på.
Kvelden var litt som å være på sukkerspinnbølgen. Mykt og eventyrlig, men litt mye til tider. Det verste var likevel ikke artistenes feil. Lange pauser og folkevandring hører ikke hjemme i kveldsmagien i Nidarosdomen!
