Magi på Gamle scene
Vår anmelder mener at Min största smärtas barn anbefales alle som har en hundrelapp til overs, ønsker seg en både klassisk og annerledes teateropplevelse, samt en vandring i et annet pars kjærlighetshistorie.
Den begavede skuespillerinnen har knapt passert tyve år når hun virkelig forelsker seg i en av tidenes største svenske dramatikere. Min största smärtas barn forteller historien om de intense årene i ekteskapet, om et levende forhold som fraskilte foreldre, om lange reiser og om et hat og en kjærlighet som går hånd i hånd livet ut.
Manus er bygget på Harriet Bosses og August Strindbergs brev og dagboknotater fra de først kom i kontakt med hverandre like før århundreskiftet og fram til han avgikk ved døden i 1912. Hele stykket har en dialogisk form der de to, i Hallbjørn Rønning og Wenche Strømdals skikkelser, presenterer hver sin historie om det samme forholdet. Scenerommet er minimalistisk og de to står på scenen med hver sin stol og hvert sitt bord gjennom hele stykket.
En skulle tro at en særinteresse enten for Strindberg eller Bosses liv eller virke var en nødvendighet for i det hele tatt å kunne nyte en 80 minutter lang dialog kun akkompagnert av akustisk gitar. Dette er ikke tilfelle.
Historien om August og Harriet er både unik og universell. Sjalusien, frustrasjonen og spenningen mellom de to er til å ta og føle på. Situasjonene framstår som håpløst ekte, sannsynligvis mye grunnet de faktiske brevene de utgår fra, og den dialogiske formen fungerer overraskende godt selv om noe mer fysisk ufoldelse på scenen ikke hadde vært å forakte.
Mens Strindberg stort sett sitter ved skrivebordet og leser replikkene opp som fra brev og dagbøker, er Bosses fortelling presentert gjennom tankerekker og replikker. Hun er mer frigjort og karakteren bærer i stor grad stykket framover med sin glød, sine følelsemessige utbrudd og levende mimikk. Strindbergs høytlesning oppleves innimellom som noe ensformig og statisk, og det er befriende når han endelig reiser seg fra skrivebordsstolen og får vist seg fram litt.
Jarl Strømdal sitter under hele stykket mellom Bosse og Strindberg med sin gitar og spiller stykker fra blant annet Fransisco Terregas verker. Musikken er nydelig og fungerer som deilige intermezzo i dialogen. Disse gir publikum pustepauser og en virkelig sjanse til å la hårene på armene reise seg.
