Morbid moro
The Memory of Water er britiske Shelagh Stephensons første skuespill, og høstet prisen for beste komedie under den prestisjetunge Laurence Olivier Awards. I mangel av en norsk oversettelse tok Stundentersamfundets Interne Teater (SIT) oppgaven i egne hender. Resultatet er en sår, makaber tragedie som vekker lattermusklene.
Søstrene Theresa, Kathrine og Maria har mistet moren sin - omtrent der stopper det de har til felles. Når de samles i deres gamle barndomshjem for å begrave moren, gjenoppleves minnene fra barndommen. Det handler om, som det blir sagt i stykket, «normale mennesker i unormale situasjoner», men man skulle aldri trodd en så tragisk historie kan bli så morsom.
Stykker som lener seg så hardt på satire, er krevende både å oversette og spille. Derfor er det imponerende hvor godt SIT lykkes. Når Kathrine forkynner at «begravelser ikke trenger å være deprimerende - de kan faktisk være morsomme», blir man nødt til å nikke erkjennende. Med dystert alvor og en mørk undertone blir det dynamisk og gøyalt, mye takket være gode skuespillerprestasjoner. Særlig får Ingvild Karlsen Eeg, i rollen som Theresa, og Kristian Arntsen, i rollen som Mikael, publikum til å trekke på smilebåndet. Der har SIT to dyktige komiske talenter.
Tema dreier seg i stor grad om minner og hukommelse. Det trekkes referanser i mange retninger, og SIT har tillatt seg å dra inn noen moderne navn fra vår egen samtid. Det fungerer stort sett greit, men sleivsparket mot Anne B. Ragde virket merkelig i den ellers klassiske verdenen stykket foregår i. Likevel, publkum lo, så det var nok på sin plass.
SIT imponerer med en dyster historie i en herlig, satirisk innpakning. Jeg kan love at denne begravelsen blir den morsomste du noen gang deltar i.
