Når mørket faller på
Johndoe - Dødvinkel, JHND
«Jeg går til hundene, og jeg skal ta deg med, langt, langt ned». Slik avsluttes «Kjøtere», andre låt på Johndoes tredje album Dødvinkel. Og tekstmessig er plata et mørkt bekjentskap. Jonas Skybakmoen skriver om mørke, depressive netter, hvor det er få lyspunkter, og han balanserer på kanten av et velkjent klisjélandskap. Kontrasten er stor til «Rastløs rock 'n' roll», og det er ikke bare tekstmessig.
For Johndoe har satt ned tempoet noe, og er ikke lenger like tøffe i trynet som tidligere. Det flørtes heftig med gitarrock fra sytti-tallet, og stadig høres ekko av tidlig Bruce Springsteen. Og når man først snakker om ekko, er det ikke helt unaturlig å trekke fram Jokke. De negative tekstene er gjerne supplert av melodier av det mer lystige slaget. I «Matt blikk» avslutter Skybakmoen med «...og jeg tror det er min siste natt», samtidig som denne låta har platas beste og mest oppløftende riff.
Det skitne lydbildet er konsekvent gjennom hele albumet. Det er riffene som legges fremst i lydbildet, om det så er piano, gitar eller begge deler. Bak der igjen finner vi vokalen, som har en litt hul lyd, i god gammel Johndoe-stil. I bunn ligger trommene pent og pyntelig, ofte litt løpende. Det er mye fin koring i falsett her også.
For å like denne plata, eller Johndoe generelt, må du gjøre et valg. Liker du lyden av trøndere som synger på bokmål? Det er vanskelig å komme utenom at vokalen innimellom høres påtatt ut, noe den selvsagt er. Skybakmoen snakker tross alt kav trøndersk til vanlig. Jeg er et vippetilfelle, men denne plata havner akkurat på riktig side.
Dødvinkeltrenger noen runder i spilleren før den sitter, men den kommer til å komplimentere høsten bra nå som alt blir litt mørkere. Johndoe inkludert.
