Nasjonalt vanstyre
Etter massiv kritikk går Sune Nordgren nå av som leder for Nasjonalmuseet. Nordgrens tid i direktørstolen har vært turbulent, og hans disponeringer omstridt. Norsk kulturintelligentia, anført av Karl Erik Harr og Unni Askeland, var i harnisk da verk av Christian Krogh og J. C. Dahl måtte vike for avantgardist Thorvald Hellesen.
Nasjonalmuseet for kunst er en relativt ny konstruksjon bestående av de gamle institusjonene Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, museet for samtidskunst og Arkitekturmuseet. Til tross for, eller kanskje på grunn av, sammenslåingen er Nasjonalmuseet personlighetsspaltet. Den største indikasjonen på dette har vært Sune Nordgrens rolle som direktør.
Nordgren ville vært glimrende som leder for et moderne kunstgalleri eller samtidskunstmuseum. I stillingen som leder for Nasjonalmuseet fikk Nordgren helt andre oppgaver enn han var kvalifisert for, og det er i ettertid et mysterium hvorfor Nasjonalmuseets styre trodde Nordgren var rett mann for oppgaven.
Det høres kanskje for enkelt ut, men hovedansvaret for at Nordgren slutter hviler på skuldrene til de som ansatte ham. Styrets vurdering av Nordgrens skikkethet til stillingen kan bare forklares med enten en alvorlig tjenesteforsømmelse, eller dumhet. Uansett bør styret følge sin egen direktørs eksempel og gå.
Styreleder Christian Bjellands legitimitet som leder for Norges kanskje viktigste kulturinstitusjon er høyst tvilsom. Selvsagt diskvalifiserer ikke det faktum at Bjellands styreledererfaring primært er fra børsnoterte selskaper ham automatisk, men alle skjønner at det er en vesensforskjell mellom Kværner og Nasjonalmuseet. Siden ansvarsfordelingen allerede er i gang bør det nevnes at Bjelland ble ansatt under Valgerd Svarstad Hauglands periode som kulturminister.
Pressens rolle i Nordgrens avgang blir grundig kritisert, særlig av hovedpersonen selv. Nordgren har antydet at han har følt seg forfulgt av en krigersk presse, og avslører dermed en ikke ubetydelig paranoia. Debattene som har gått i dagsavisene om Nasjonalmuseet har vært i overkant fokusert på Nordgrens person, men det er vanskelig å se at pressen har bidratt til noe annet enn å fremskynde det uungåelige.
Når Nordgrens avgang er et faktum og Bjellands forhåpentligvis nært forestående, har Nasjonalmuseet muligheten til å redefinere seg selv, og komme på fote. Nordgrens kunstneriske ambisjoner i seg selv var ikke problemet, det var derimot instistusjonen han forsøkte å realisere dem gjennom. Nasjonalmuseet er på godt og vondt et historisk-vitenskapelig museum med den hensikt å bevare og utstille Norges kulturarv, og ikke et avant garde-galleri. Begge deler er viktige i et samfunn, det gjelder bare å finne de rette menneskene til å styre dem.
