Nedstrippet Cohen
Petter Winthers kjærlighet til Leonard Cohen både synes og smitter, selv om de to er veldig ulike.
KONSERT
PETTER WINTHER - ANTIKVARIATET - LØRDAG 13. AUGUST
Publikum blir geleidet fra uteområdet på Antikvariatet musikkafé & bokbar og inn på selve antikvariatet for å høre Petter Winther spille akustiske coverlåter av Leonard Cohen. Jeg vet absolutt ingenting om Winther, så jeg tyr til sidemannen. Jo, han er en lokal fyr som er «all over the place». Sidemannen peker på en munter og distré utseende fyr som står lettere henslengt borte ved pianoet.
Plutselig kommer det en gjeng metal-musikere iført noe som må være uniformer fra den amerikanske borgerkrigen og annonserer at de akter å kapre showet. De kaller seg Apeiron Restraint og snakker om noe med 28 konserter på 28 dager, og siden de klusset det til i Stavanger må de spille en ekstra konsert i dag, her. Etter gode ti minutter sier de takk for seg og gir scenen tilbake til Petter Winther. «Kledelig beskjeden som jeg er regner jeg med at alle har kommet for å se meg,» sier Winther mens borgerkriguniformene beveger seg videre mot 3B, og med dem størsteparten av publikum.
Lokalet fylles opp igjen. Winther begynner med begynnelsen. «Suzanne»: førstelåta fra førstealbumet Songs of Leonard Cohen . Umiddelbart blir det klart at dette ikke er Cohen. Det tilbakevendende problemet med coverkonserter er det at man forventer en likhet med originalen som umulig kan innfris. Der coverartisten tar seg friheter høres det rett og slett galt ut, og det er umulig å kvitte seg med resonansen av originalverket. Dette skal ikke coverartisten holdes ansvarlig for, personlig nytolkning er tross alt hele poenget med slike konserter, og utfordringen ligger derfor hos publikum. Der Leonard Cohen har en dyp og kompleks, men også sår stemme, er Petter Winthers mye lysere. Han synger godt, men lettheten og naiviteten i stemmen bærer ikke de meningstette tekstene til Cohen på noen god måte. Piano er det eneste instrumentet som akkompagnerer sangene, og pianospillet er fint.
Winther snakker om sitt forhold til Leonard Cohen. «Cohen er the love of my life.» Han trekker frem og roser tekstene og spiller deretter «Joan of Arc». En noe utydelig diksjon gjør det vanskelig å oppfatte teksten, og det blir ikke bedre av at det plutselig rasles med småmynt i hele lokalet. Det tar noen sekunder før det blir klart at en stetsonhatt sendes rundt for innsamling av penger, jeg teller tre-fire hundre i hatten, men har selv ikke en krone på meg. Og rett skal være rett, dette er tross alt en gratiskonsert, men det var nok ikke mange som fikk med seg hvordan flammene gjorde aske av brudekjolen til stakkars Jeanne d'Arc. Publikum blir søvnigere og søvnigere men våkner synkront opp i det samme Winther spiller «First We Take Manhattan», og forblir våkne resten av konserten, som består av Cohens mer oppjagede låter fra 80-tallet.
