Noen helter gir seg aldri
Norske helter om igjen, Dødens dal 29. oktober
19.30 gikk kveldens første band på scenen, og nærmere 5000 mennesker hyllet Postgirobygget. En episk kø helt fra Gløshaugen og ned til porten hadde akkurat klart å snegle seg inn i teltet. Et publikumsantall de neppe kunne samlet på den tiden de faktisk var en størrelse å regne med. Med bare to vanlige album å vise til, måtte Postgirobygget jobbe for å få med publikum på de låtene som ikke kan kalles slagere. Men når de først spilte sine bedre kjente låter, var ikke publikum vanskelig å be. Postgirobygget kan neppe beskyldes for å ha vanskelig tilgjengelige tekster, så allsangen fløt lett. Låter som ”Under isen”, ”Idyll” og ”Sløv uten dop” var et publikumsfireri uten like, og publikum solgte seg billig. Høydepunktet ble avslutningsnummeret ”Bohemen leve”, en låt som denne kvelden ikke bare hadde en, men et par tusen vokalister.
Og så kom høydepunktet denne kvelden. På veggen bak scenen kunne vi se et stort bilde av en kake påskrevet ”Festen er ikke over…Det er fortsatt kake igjen”. Delillos var tilbake i byen, og ingen kunne hindre de i å avgi hva som må ha vært kveldens absolutt beste opptreden. Der både Postgirobygget og Raga rockers har gjort et comeback, har vel egentlig aldri Lars, Lars Fredrik, Øystein og Lars vært borte. Ikke gjør de dårlige konserter heller. Selv om ”Smak av honning” er søt på kanten til kvalmende, klarer den kunststykket å få ”Neste sommer” til å høres svært så rocka ut. Dermed er gutta tilgitt låten etter. Og derfra og ut kan de ikke gjøre feil. Publikum spiser ut av hånden på en Lillo Stenberg i storform. Og selv om det har vært en evig debatt om Seigmen eller Delillos gjør den beste versjonen av ”Hjernen er alene”, tror jeg nærmere 5000 publikummere i Trondheim vet svaret. Andre høydepunkter var ”Suser av gårde”, en blytung ”Kokken Tor” og ”1984”, låten som får deg til å drømme varmt om ei rønne av en leilighet i gamle Oslo.
Til slutt kom Raga rockers på scenen. Bandet som la inn årene for fem år siden la ingen ting i mellom og kjørte på som om det var 1995. Men det er det ikke, og Michael Krohn og resten av Raga bærer preg av å ha blitt 20 år eldre enn da de startet på et av norsk rocks store kapitler. For Krohn og resten av gjengen leverte til tider heftig rock anno midt på 80-tallet, og store deler av publikum, som da hadde minket til ca 3000, lot seg rive med. Synd er det derfor at lyden kunne vært skarpere, og samspillet kunne oppleves noe rusten til å begynne med. Krohn er i utgangspunktet en av landets fremste vokalister både i karisma og særpreg, og det er trist at tekstene druknet på veien fra mikrofon til høyttaler. Men med ”Noen å hate” og ”Ola og Ali” som ekstranumre, er jeg sikker på at fansen fikk det de ville ha.
Det er en grunn til at noen har gitt seg, og at andre fortsetter. Måtte de fortsette i lang tid framover.
