Nok nå
Film: Elsk meg i morgen (2005)
Elsk meg i morgen er den tredje og siste filmen om Ingvar Ambjørnsens Elling, og det er kanskje like greit. Med dette har norske kinogjengere fått nok av Per Christian Ellefsen i frakk og Kjell Bjarnes «Faen i hælvetteee!»
Filmen starter greit nok. Kjell Bjarne har blitt familiemann i etasjen over, og i sin alenetilværelse har vår antihelt sluttet å rydde, vaske seg, klippe håret og være våken på samme tid på døgnet som majoriteten. Det er kort sagt ikke greit å være Elling. Men dét forandrer seg ganske tidlig i filmen. Kjell Bjarne setter foten ned, og jager ham tilbake til virkeligheten hvor han forelsker seg i pølseselgeren Lone. Bra for ham, men kjedelig for publikum. For heretter kretser handlingen rundt Ellings forsøk på å komme i kontakt med henne, med løgner om blant annet UFO-bortførelse. Millionkronersspørsmålet blir derfor: Blir det noe på Elling, eller bryter han sammen igjen? Spennende? Ikke så veldig.
Petter Næss er tilbake igjen, etter at han lånte bort regissørstolen til Eva Isaksen på Mors Elling. Han gjenskaper Ambjørnsens Elling-univers på en bra måte, men Elsk meg i morgen evner ikke å engasjere, i hovedsak fordi filmen ikke utfordrer seerne i løpet av de 93 minuttene den varer.
Musikken til ellers så stødige Lars Lillo Stenberg tilfører filmen lite ekstra, og den lune humoren fra den første filmen mangler.
Skuespillerprestasjonene er det ikke like mye å utsette på, men temaet om vennskap og troen på livet forsvinner i for mye surr og mas rundt Elling.
Det tragikomiske ved Elling blir i Elsk meg i morgen stort sett bare tragisk. Filmen er kjedelig og lite utfordrende. Like greit at dette var den siste i Elling -rekka.
