Ny feminismebølge?
Det er ikke lenger skam å kalle seg feminist. La krangelen om hva feminisme egentlig handler om begynne.
– Feminister har glemt diskusjonen om hva feminisme er, hevder Martine Aurdal, politikk- og debattredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett.
Aurdal synes at dagens feminisme i for stor grad er redusert til et personlig identitetsuttrykk, istedenfor en mulighet til politisk handling. Hun tror at rødstrømpene fra fordums tider har noe å lære moderne feminister med sine kontinuerlige grunnlagsdiskusjon om hvorfor de klamret seg fast på barrierene.
– Å kalle seg for feminist bør bety en forpliktelse til å kjempe for likestilling. Over femti prosent av stortingsrepresentantene definerte seg selv som feminister i en undersøkelse, og det vil jeg stille spørsmål ved. Alle er enige i at full likestilling bør gjennomføres, men det prioriteres ikke fordi det er dyrt og viljen er ikke der, sier Aurdal og legger til:
– Problemet er at engasjementet ikke er organisert.
Opptakt til politisering
– Det må hun gjerne mene, men jeg ser ikke at vi har et problem med feminister som ikke er verdige betegnelsen, repliserer Hilde Charlotte Solheim.
Solheim delte redaktørposten sammen med Helle Vaagland i arbeidet med den feministiske boken _Råtekst_som kom ut i 1999. Hun minnes at responsen var enorm og mye større enn forventet. Som en direkte følge av den voldsomme interessen for boken gikk også turen til Samfundet for å snakke om feminisme. Under Dusken rapporterte at Storsalen var fylt til randen på dette møtet, og at det stod i sterk kontrast til et 8. mars-møte to år i forveien hvor bare femti tilhørere møtte opp.
– Vi mente at det viktigste som måtte skje var å skape en debattarena. Vi engasjerte oss aldri i politiske organsisasjoner, og det ble tolket dit hen at vi mente at feminister ikke burde være politiske, noe som selvsagt var tøv, sier Solheim.
– Sammenlignet med rødstrømpenes gullalder stemmer det nok at færre er organisert og kjøper en hel politisk pakke. Noen vil vel trekke ut av dette at begrepet er fylt med mindre forpliktende innhold. Uansett så synes jeg stemningen har snudd siden vi begynte i 1999, sier Solheim. Hun viser til at på grunn av Råtekst har mediepågangen vært påfallende jevn, selv om hun ikke har produsert noe tilsvarende i tiden etterpå.
Historieløs dessertgenerasjon?
– Generasjonen som har vokst opp på åtti- og nitti-tallet ble n00ærmest født med rettighetene som kvinnefronten kjempet seg til. Vi er ikke vant med å måtte argumentere for fri abort og kan vanskelig forestille oss et liv uten disse rettighetene, tror Aurdal. Hun mener at mye gjenstår.
– Vi ser nå at disse rettighetene ikke er nok i seg selv. Retten til frie valg medfører ikke nødvendigvis frie valg i virkeligheten og det handler ikke bare om hva vi velger, men også hvorfor. Kontantstøtte eksisterer ikke bare fordi kvinner er genetisk best til å vaske gulv, ironiserer Aurdal som mener at feminismens viktigste og vanskeligste oppgave i dag er å synliggjøre de strukturelle grunnene og gjøre noe med det.
Førsteamanuensis Ingebjørg Seip ved filosofisk institutt ved NTNU er ikke uten videre med på at luften har gått ut av den feministiske ballongen.
– Begreper forandrer seg hele tiden. Diskusjonen omkring hva et begrep skal bety er selv en del av kampen om forståelsen av virkeligheten, sier Seip og poengterer at det er alltid bra at feminismebegrepet diskuteres.
– Men jeg er ikke sikker på at laber interesse gir en riktig beskrivelse av dagens situasjon. Kjønn og seksualitet er felt som enhver ny generasjon må arbeide seg gjennom. Det skjer ikke på samme måte nå som i søtti-årene, men det betyr likevel ikke at det ikke skjer, sier Seip som mener at det er mer fruktbart å ta apolitiseringen med i betraktningene.
Feminisme som aktivitet og bevisstgjøring
Aurdal har ikke mye til overs for dem som kaller seg feminister uten å tilføre verden noe nytt. Hun etterlyser politisk kampvilje og en slump penger som midler.
– Vi har ikke tid til å vente, og vi må fremdeles ta de «kjedelige» sakene om kjønnsbalanse og rettigheter, men samtidig er kulturkritikken viktig for forandring. Likestilling koster penger og hadde politikerne virkelig brydd seg så hadde de gjort som feministene på søtti- og åtti-tallet, nemlig engasjert seg på tvers av partipolitiske skillelinjer.
Råtekst-redaktør Solheim er imidlertid av en annen oppfatning:
– Jeg er komfortabel med begge typer feminister, og jeg er ikke sikker på om det er noen motsetninger i det. Det er så vanskelig å være ung jente nå om dagen, men hvis det hjelper noen å kalle seg feminst, så er det det beste som kan skje. Hvis det er et skritt på veien til å bli politisk engasjert, så er det bra. Jo flere som tenker politikk, jo bedre.
