Original, men småkjedelig
Factotum (2005)
Den norsk-amerikanske produksjonen av Charles Bukowskis alter ego Henry Chinaski kan oppsummeres i fire ord: Skriving, sprit, kvinnfolk og gambling. I utgangspunktet gode ingredienser for å lage feiende flott film, men Hamers forsøk ender i et repeterende og kjedelig mønster. Tittelen spiller på en som går fra strøjobb til strøjobb, og dette blir behørig fremstilt i filmen – alt fra isbitleverandør til samlebåndarbeider på sylteagurkfabrikken. Jobbene er ekstremt midlertidige, siden han presterer å få sparken på grunn av alkoholdrikking før første arbeidsdag er fullendt. Hovedrollen gestaltes av Matt Dillon, som gjør en god jobb som den forfyllede forfatteren. Også bruken av indre monolog fungerer, og er med på å gjøre den destruktive ferden til noe poetisk. Lyssettingen og mise-en-scène er med på å understreke forfallet, og bildene blir «styggvakre». Kristin Asbjørnsen fra Dadafon og Krøyt står bak filmmusikken, og hun klarer det mesterstykket det er å fornye Bukowskis tekster med en ekstra dimensjon. Det mest originale grepet til Hamer, er den fraværende dramaturgien. Men originalitet er ikke nødvendigvis det samme som kvalitet. Etter en stund blir det nokså forutsigbart med scenene som ofte avsluttes med en «punchline». Historien får naturlig nok ingen drivkraft, og den åpne slutten blir egentlig aldri en avslutning. Bare avbrutt fravær av handling.
Det er dristig å gi seg i kast med Bukowskis litteratur. Skuespillerprestasjonene er troverdige og bildene er stilfulle. Likevel er Hamers forsøk på å lage god film ut av Factotum, blitt nettopp det: Et forsøk.
Ikke helt vellykket fjerde film fra Bent Hamer.
