Overkjørt av NTNU
Uten å informere partene, ville NTNU samkjøre kulturminneforvaltning- og arkeologistudentene under et felles programråd. – Vi har blitt en salderingspost for noen andres konflikt, sier programrådsleder Ola Svein Stugu.
Kommentar: Grov slurvefeil
– Det er mye som har foregått over hodet på oss. Noen har visst glemt å involvere oss i saken, forklarer Ola Svein Stugu, programrådsleder for kulturminneforvaltning.
I september fikk Stugu beskjed om hva som var i emning, først tre måneder etter at saken ble diskutert for første gang. Beskjeden han fikk var at programrådet han leder skal slåes sammen med tilsvarende råd for arkeologi.
– Hvorfor ønsker NTNU å gjøre denne endringen? Er det for å spare penger?
– Det er iallfall ikke på grunn av at vi på kulturminneforvaltning har problemer. Dette er nok et forsøk på å løse en litt fastlåst situasjon mellom Historisk-filosofisk fakultet og Vitenskapsmuseet, der vi blir brukt som en salderingspost, konstaterer Stugu.
I skuddlinjen
Mari Søbstad Amundsen og Therese Strupstad Hagen, studenter ved kulturminneforvaltning, mener studieprogrammet har blitt trukket inn i en konflikt de ikke har noe med å gjøre.
– Rektor skal ha et møte med HF-dekan Skretting og lederen for Vitenskapsmuseet 6. november, hvor de skal diskutere videre gang i saken. Her søkte vi om å få studentene representert, men fikk blankt avslag. Vi fikk beskjed om at saken var så betent at de ikke ønsket studenter til stede – det ville bare bli et spill for galleriet. Det sier mye om forholdet, forklarer Søbstad Amundsen.
Programrådsleder Stugu har likevel ikke gitt opp.
– Mye er ennå uklart i denne saken. Men vi mener studieprogrammet fungerer godt på egne premisser, og vi er svært skeptiske til ordninger der vi selv ikke lenger har kontroll med hvordan programmet skal videreutvikles, sier han.
Med en ledelse som både underviser og deltar i den langsiktige planleggingen av studiet, synes han programrådet fungerer godt i dag. NTNUs planer ser han på med skepsis.
– Modellen som er lagt opp er veldig mekanisk tenkt. Det er for dårlig sikret at mennesker som er engasjerte får være med på å styre det. Et godt eksempel er at en arkeolog fra Vitenskapsmuseet skal lede arbeidsutvalget til kulturminneforvaltning, påpeker Stugu.
Villig til å samarbeide
At en arkeolog er foreslått som leder av deres arbeidsutvalg, synes Søbstad Amundsen er en merkelig rolleblanding.
– Jeg kan ikke forstå hvorfor de vil sette oss sammen slik, linjene har helt forskjellig fokus. Mens arkeologene jobber med fornminner – automatisk fredede kulturminner – jobber kulturminneforvaltning mest med nyere kulturminner, poengterer Søbstad Amundsen.
– Samtidig er vi ikke redde for samarbeid, vi har også arkeologifag i bacheloren. Men vi er redd for utviklingen til et så lite studium som kulturminneforvaltning.
Føler seg oversett
To notater til rektoratet er det eneste Søbstad Amundsen og Strupstad Hagen har å forholde seg til når det gjelder framtiden til studieprogrammet. Begge notatene dreier seg i all hovedsak om hvordan arkeologistudiet skal organiseres.
– Det er hårreisende at kulturminneforvaltning utelates på denne måten. Notatene er så gjennomgående arkeologifokuserte, samtidig som de sier lite om konsekvensene av et slikt vedtak, sier Strupstad Hagen.
Vedtaket hun refererer til gjelder framtiden til programrådet, et vedtak de skjønner lite av begrunnelsen for. Deres mening er at dagens ordning fungerer ypperlig.
– Det er fordi det sitter folk i programrådet som bryr seg. De er genuint interesserte i å gjøre studiet bedre. Hvorfor skal vi endre på det, spør Strupstad Hagen.
Les også: - Ikke tjenlig
