Paranoid og estetisk adapsjon
Kosmorama: Watchmen , regi: Zack Snyder, Med bl.a.: Malin Akerman, Billy Crudup, og Jackie Earle Haley
Året er 1985 og den pensjonerte helten Rorschach aner ugler i mosen da en av hans tidligere kolleger blir funnet drept. Begge var en gang del av en maskert gjeng som kjempet mot kriminalitet – før samtlige av heltene ble tvunget til å trekke seg tilbake. Bekymret for at resten av gjengen vil lide samme skjebne som den drepte, oppsøker Rorschach sine tidligere medsammensvorne. Han vil finne ut hvem som står bak ugjerningen.
Watchmen er basert på den legendariske tegneserien med samme navn av Alan Moore. Boka har høstet mye heder og ære også utenfor den gjengse tegneseriekrets. Mye av dette skyldes nok dens kompleksitet, og det er vanskelig å gi noe konkret resymé av historien uten å avsløre for mye.
Også i Moores 1980-år er stemningen spent mellom USA og Sovjetunionen. Paranoia, politikk og atombomber ligger som et bakteppe hele tiden. Uansett om man kjenner til boka eller ikke, føles det som om dette potensialet ikke blir utnyttet til det fulle i filmatiseringen. Men samtidig er det befriende å se en film som er politisk uten å bli banal.
Det er Zack Snyder som har regissert filmen, og hva man enn måtte mene om testosteronbomben 300, viste den i alle fall at Snyder estetisk sett vet hvordan man skal overføre tegneserier til filmlerretet. Watchmen er en enda større visuell nytelse – det dystre og moderne storbymiljøet bader i mørke farger og skygger. Kameraføringen er også en tegneserieadapsjon verdig, det samme gjelder sekvensene som kjøres i sakte film så det nær sagt ser ut som en rute fra serien.
Musikken som er skrevet til filmen er stemningsfull og god, men det øvrige soundtracket vekker ikke den helt store begeistringen. Dylans «The Times They Are A'Changin» gjør seg godt i starten, men når også resten av låtvalgene preges av mangel på originalitet svekker det filmen ganske kraftig.
Ikke bare er det utvannet musikk, men sammenhengene den brukes i viser også mangel på kreativitet. Dette kan eksemplifiseres med når «The Sounds Of Silence» av Simon & Garfunkel spilles i en begravelse, eller tonene av «First We Take Manhattan» av Leonard Cohen når karakteren Manhattan skal tas, for å nevne noen.
Utover dette er det ikke så mye å utsette. Det har vært knyttet voldsomme forventinger til filmen, men de fleste vil nok være fornøyde med resultatet. Superheltfilmene har de siste årene blitt mer avanserte, og tematisk er Watchmen fullt på høyde med kritikerroste The Dark Knight , og vel så det.
Filmen beveger seg subtilt innom både moral og etikk, forholdet mellom natur og menneske, i tillegg til det nevnte politiske sløret. Dette gjør at den står tilbake som noe mer enn bare underholdning – selv om den fyller også disse kravene til punkt og prikke.
