Pest og kolera
Jenny Wilson, Love and Youth, Rapid Records
Love and Youth er sannsynligvis et av tidenes verste album. Uten å anstrenge seg forsvarer Jenny Wilson sin plass blant musikalske misfostre og deformiteter som Peaches, sen Liz Phair og de alltid like enerverende Chicks on Speed. Ikke dermed sagt at musikken hennes ligner på noen av disses; Love and Youth veksler uanstrengt mellom flate amalgam av elektropop med vilkårlig gitarklimpring på toppen og traurig viserock. På sitt beste høres platen ut som en homeopatisk velling kokt på Bjørk, de mest usmakelige elementene fra 70-talls viserock og en vanhellig variant av pretensiøsitet hvis utstrekning er lik uendelig pluss tre og dermed omvendt proporsjonal med materialets eksistensberettigelse; på sitt verste kan den vanskelig beskrives som annet enn den mer eksperimentelle grenen av singer-songwritersjangerens svar på Kambodsja under Pol Pot.
«You had big tits and every boy in school wanted to fuck you,» synger Jenny Wilson og oppnår lite annet enn å framstå som en ynkelig representant for en irriterende «selvutleverende» gren av viserocken som føles like relevant som «Vaginamonologene» ville vært dersom de var skrevet av en frontallobotomert evnukk. Tekstene er i så måte et kapittel for seg. De minner om de lattervekkende diktene den innesluttede jenta som gikk i klassen din på ungdomsskolen rablet ned når hun var molefonken over at Aragorn ikke kløv gjennom vinduet hennes på stille vinterkvelder for å elske henne vilt og hett.
«Maybe we're young, but that doesn't make us last long!» står det i første side av tekstheftet. Det håper jeg Wilson har inderlig rett i. _Love and Youth_er et heslig auditivt holocaust som burde vært abortert før skapelsesprosessen i det hele tatt ble påtenkt.
Jenny Wilson blør neseblod på baksiden av coveret. Det har hun ærlig fortjent.
