Pocahontas møter manga i trommende inferno
Lørdag natt fikk Gocoo fra Tokyo æren av å avslutte festivalprogrammet på Solscenen på Storås. Og japanernes publikumsappell var tydeligvis sterk. For oppmøtet var bra, til tross for at få visste hva de gikk til. Men når man loves et show med 12 japanere og 40 trommer må man være både blind og allergisk mot rytme for ikke å møte opp. Og sjelden har nysgjerrighet blitt belønnet så umiddelbart som lørdag.
Hvis anmelderen hadde vært Nils-Johan Semb ville denne artikkelen vært full av eksotiserende metaforer. Scenen ville vært full av elegante gaseller og kraftfulle menn fulle av primalenergi. Han ville sett at artistene besatt ekstreme ferdigheter og primitive egenskaper - talent, kraft, lekenhet, men de ville manglet en del på de siviliserte elementene - organisering, arrangement og helhetstenkning.
Semb ville bare tatt halvveis feil. For ærlig talt: lukk øynene og forestill deg en mangaverson av Pocahontas flankert av Månestråles tvillingsøstre, dampende av svette mens de dundrer løs på hvert sitt gedigne trommesett og fortell meg at det ikke er eksotisk. Noen ganger blir man bare nødt til å ty til orientalisme.
Men jeg husker også en reklamefilm fra 90tallet, der en jamaicaner ruslet rundt og fortalte om en norsk folkelidelse som førte til kommunikasjonssvikt og stive hofter. Den kunne bare kureres med lettøl. Et tiår senere er det tydelig at informasjonskampanjen må ha fungert, for kommunikasjonen mellom publikum og Gocoo var nærmere brennhet enn lunken. Fra første trommeslag var det etablert et forhold mellom publikum og band som varte gjennom godt over en time med dundrende jungeltrommer og svært så original didgeridoo-beatboxing. En regntung slette var raskt omgjort til en pulserende dam av ponchoer og hender. Om lettøl hadde noe med saken å gjøre er uvisst. At stemningen var berusende er derimot et ufravikelig faktum.
Likevel er det greit at det hele ikke varte så mye lenger enn en time. For det finnes en begrensning for hvor mange variasjoner over temaet dundrende bongotrommer man orker å høre på, og Gocoo fokuserte mer på å skape medrivende rytmer og symmetriske bevegelser enn på komplekse arrangementer. Litt skuffende, med tanke på hvor mye man egentlig kan få til med 11 dyktige trommere og 40 trommer.
Musikalsk sett var det Gocoos blåserrekke som sto for det mest spenstige. Han heter GoRo, og trakterer en didgeridoo og et par trommer. GoRos stil er basert mer på rullende rytmer enn melodiske partier. Men det var likevel et kjærkomment avbrekk fra monotonien som begrenser trommene.
Konklusjonen er altså: Du bør komme deg på en konsert med Gocoo dersom du har sjansen. Men det er ikke mye vits i å kjøpe platene.
