Podrace med kræsjlanding

MEDIETEKNOLOGI

Mange timer senere:

Illustrasjon: Ole Christian Gulbrandsen, Under Dusken

Med kritisk holdning snakker jeg med forsker Tor André Myrvoll ved institutt for signalbehandling ved NTNU, som utdyper:

– Podcasting er en ypperlig måte å formidle informasjon på. Teknisk er det ikke spesielt komplisert, og hvem som helst kan i prinsippet registrere sin egen podcast i for eksempel iTunes eller hos en annen leverandør. Flere universiteter i USA har begynt å legge ut forelesningene sine som podcasts, men siden det her er snakk om video stiller det helt andre krav til netthastighet. Det vanligste er å laste ned ferdig innspilte radiosendinger i mp3-format, og høre på det på datamaskin eller liknende, sier forskeren.

– Man trenger altså ikke noen form for «pod» for benytte seg av _pod_casting, spør jeg undrende?

– Nei, overhodet ikke, konstaterer Myrvoll.

Var det ikke det jeg tenkte: En eller annen form for lureri måtte dette være. Den siste tids heteste moteord og -produkt er en scam på lik linje med ulike typer buljong. Fordommene mine var altså ikke grunnløse.

Med denne, i mine ører, eksplosive informasjonen oppsøker jeg Norsk Rikskringkasting, som i det siste har forkynt podcastingens fortreffeligheter over eteren. Medieutvikler Bjarte Johannesen ved NRK Tyholt er imidlertid ikke sjokkert:

– Nettopp den tette koplingen mellom begrepet podcasting og merkevaren iPod, gjør at NRK helst vil kalle sitt tilbud noe annet. Vi jobber med det, men har foreløpig ikke funnet en god erstatning. Podcasting har blitt et typisk «buzzword», men NRK ser likevel på podcasting som et viktig redskap for å nå publikum utenfor de vanlige flytkanalene som P2 og P3, sier Johannesen.

Johannesen og NRK vet tydeligvis om sammensvergelsen, men blir ikke paranoide av den grunn :

– I sin nåværende form vil ikke podcasting være noen trussel for verken radio eller fjernsyn, den vil først og fremst være et supplement. Tradisjonell radio og tv med et fastlagt sendeskjema vil bestå i lang tid fremover, men vi vil nok se en økende interesse for konsumering av programmer utenfor hjemmet og sendeskjemaet, fortsetter NRKs podcastingekspert.

Etter å ha hørt hva autoritetene mener om denne nyskapningen av et moteord, er det på tide å få vite hvordan brukerne, eller de potensielle brukerne, forholder seg til fenomenet. På Trondheim Torg møter jeg Gregard Andersen og Einar Roos som har divergerende synspunkter på podcasting:

– Jeg er overbevist om at podcastingen har stort potensial og at det absolutt er noe for framtida. Jeg har tro på podcasting både i formidlingen av lyd og bilde, og gjennom iPod gjør Apple en kjempestor markedsføringsjobb. Dette gjør at mediet kan nå mange brukere, og fordelen er at de kan se og høre hva de vil, når de vil, hevder Andersen

Roos er mer skeptisk:

– Det man hører er tross alt bare en fyr som snakker, akkurat som på radio. Mesteparten av podcastingen er jo dessuten i mp3-format. Dette har jo undergrunnsradiostasjoner og liknende medier benyttet seg av i årevis. Podcastingen kan være en døgnflue, mener han.

Endelig, en bekreftelse på at jeg ikke er alene.

Mange timer tidligere:

Det som skjedde var at begrepet podcasting en gang i desember ble registert i hjernemembranen min. I januar hadde to nerveceller plassert to vidt forskjellige steder i mitt kranium lagd en synapse mellom seg, og dermed begynt å spre ordet på kryss og tvers. De respektive celler hadde antagelig plukket opp ordet i to ulike sammenhenger, og begynte på eget initiativ å syntisere informasjonen de hadde akkumulert.

I februar transverserte podcastingen den visuelle delen av hjernen min, og vips så hadde dets konnotasjoner ført meg av gårde til George Lucas' univers slik det manifesterte seg i 1999, og kommende-mørkets-fyrste Anakins podrace med kjeltringer på en fjern tomånet planet. Var jeg kanskje inne på noe? Tvilsomt. I begynnelsen av mars fant derfor skrivende stykke grå materie at saken måtte undersøkes nærmere før noen bastante konklusjoner kunne trekkes. Derav denne reportasjens begynnelse.

En observasjon. Mennesket har en egen evne til å la seg fascinere av ord. Hvor mange drittprodukter og –folk har man ikke enten kjøpt eller respektert på bakgrunn av _tegnets_forførende evner. I tilfellet podcasting har luringene i Apple som «coinet» termen klart å overbevise en brorpart av befolkningen om at dette er fet framtid på bakgrunn av ren ortgrafi. «Hva om vi tar en del av ordet fra vårt mestselgende produkt og blander det med et velkjent ord på en slik måte at folk kjenner igjen begge deler, uten å nødvendigvis skjønne helheten, men nettopp på grunn av dette snedige kolligasjonstrikset tror at denne helheten er verdt å bøye seg i møkka for?» «Jo, god idé, kanskje vi skal kalle det podcasting?». Og slik ble det.

En erkjennelse. Det hadde på dette tidspunkt vært latterlig for forfatteren å pretendere noen form for saklighet. Alle lesere har en innebygd Argumentum ad Hominem som rent konkret baserer seg på en logisk feilslutning, men som dette faktum til tross gjør det klin umulig for undertegnede å bli tatt seriøst i sine uttalelser om podcasting. Argumentum ad Hominem er et begrep som stammer fra logikken, og som kort og godt sier at hvis noen har vist seg latterlig eller udugelig, eller latterlig udugelig, på et felt, er de «by default» diskvalifisert fra å uttale seg fornuftig også om andre ting, selv om de objektivt sett skulle vise seg å gjøre nettopp det - altså uttale seg fornuftig. Jeg bestemte meg derfor for å oppsøke noen som kunne snakke med autoritet om podcasting.

Tilbake til start.