Potent Prog
Anekdoten - Blæst - Fredag 4. mai
Svenske Anekdoten har nettopp gitt ut sitt femte album, A Time Of Day, og Trondheim er en av de tre heldige norske byene som i den anledning fikk besøk av bandet. Anekdoten startet opprinnelig opp som et King Crimson-coverband, men gikk raskt over til å lage eget materiale - dog klart inspirert av sine helter. Sammen med band som Landberk og Änglagård bidro Anekdoten til å revitalisere den svenske progressive rocken på nittitallet. De er minst like vitale i 2007.
Kvartetten går beskjedent på scenen knappe tyve minutter etter estimert konsertstart og setter virkelig standarden med andre låt, tittelsporet fra albumet From Within. Det er utvilsomt at svenskene er her for å spille musikken sin, ikke sette opp et show. Jan Erik Liljeströms pulserende bass er blodstø, og sammen med slagverket legger han grunnlaget for en svært solid rytmeseksjon som leder Anekdoten inn og ut av de skeive taktartene. Gitarist Nicklas Barker leverer de nødvendige riff, i tillegg til suggererende soli på de lange og intense instrumentalpartiene hvor svenskene virkelig viser seg fra sin beste side med et konsentrert og strålende samspill. Et eksempel er den ti minutter lange «Hole» omtrent midtveis i settet.
I de fleste låtene veksler bandets dynamikk mellom intenst og tandert, brutalt og vakkert på en måte som ville gjort Mogwai stolte. Ann Sofi Dahlbergs hvite mellotron legger et pompøst og dystert teppe over lokalet, men bidrar også med små soli som en fin avveksling fra gitaren. Denne musikken sørger for en unik stemning, som kun forstyrres av vokalprestasjonene. Barker og Liljeström bytter på å synge, og ingen byr på noen enorm stemmeprakt. En kan også spørre seg om Anekdotens musikk trenger vokal, men som regel tilfører disse melodilinjene en økt substans til bandets låter.
Mellom sangene viser Anekdoten et ikkeeksisterende scenetekke. Bassist Liljeström forsøker å si noe av og til, men det blir enten utydelig eller avbrutt av at Backer starter en ny låt. Det skal dog nevnes at vittige kommentarer og helsprø anekdoter mellom sangene ikke er grunnen til at man går på konsert med dette bandet. Men det blir litt stillestående stemning, noe som påvirker både publikum og bandet – begge parter bruker litt tid på å bli husvarme. Enkelte publikummere er dog mer ivrige enn andre, og viser gjerne at de kan hvert et symbalslag (nesten) like godt som batterist Peter Nordins. Det som vil fremstå som et freakshow for utenforstående, mottas med anerkjennende nikk fra fansen på Blæst.
Etter å ha spilt i en time og et kvarter går Anekdoten av scenen, for så å komme tilbake bare et lite minutt senere. Det kan vel knapt kalles et encore, men Anekdoten gir oss to låter til i løpet av et drøyt kvarter, denne gang enda høyere og mektigere enn tidligere. Etterpå går et fornøyd publikum ut til sine beroligende sigaretter, akkompagnert av en vennskapelig tinnitus.
Anekdoten leverte varene på Blæst: Hartslående, dyster og euforisk progrock av ypperste klasse.
