Prima eksportvare
Bylarm vil flytte ut av landet. Blir det på bekostning av norsk musikks framtidige vekst?
Utvidelsen av Bylarm har den siste tiden fått mye plass i media. Bylarmgeneral Erlend Mogård Larsen uttalte nylig at han stiller seg positiv til at Oslo og byer utenfor Norge er introdusert som aktuelle verter for neste års arrangement, selv om det er stikk i strid med festivalens opprinnelige ideologi.
Bylarm ble for første gang arrangert i Trondheim for ti år siden. Da var grunntanken å tvinge bransjefolkene ut av hovedstaden slik at de kunne oppdatere seg på de fantastiske lydene som oppstår utenfor dens grenser. Mye har skjedd siden den tid, både med norsk musikk og med Bylarm som kulturinstitusjon.
Bylarm har i løpet av sin korte fartstid rukket å bli en merkevare - et navn musikkinteresserte kjenner igjen. Festivalen har etterlatt kompetanse og inspirasjon i vertsbyene, og bidratt til stjernestatus for band som Tungtvann, Minor Majority, King Midas og Thomas Dybdahl. Dominoeffekten av de nevnte artisters suksess har vært en drastisk økning i antall band som får spille på festivalen. Jo flere artister som spiller, jo større blir nødvendigvis også sannsynligheten for å finne virkelig gode liveband. Det er disse orkestrene både norsk og utenlandsk musikkbransje trakter etter.
Den økende interessen har ført til at det som var ment som et møtested for norsk musikkbransje, med tilhørende underholdning, har blitt Skandinavias største musikkonferanse. Den naturlige konsekvensen av en slik enorm oppslutning, både fra artister og internasjonal musikkbransje, blir nødvendigvis at en by som Stavanger ikke får anledning til å være vertsby igjen. Den er ikke blitt for liten. Festivalen har blitt for stor.
Dersom Bylarm nå skal ut av Norge sier det seg selv at andelen norske band som spiller på festivalen vil minke, til tross for at man fortsatt ønsker en nordisk profil på arrangementet. Noen vil kanskje si at det blir som å slippe for mange utlendinger inn i norsk tippeliga. Det er feil. Norsk musikk holder høy internasjonal klasse. Se bare på A-ha, Turboneger og Sondre Lerche. I praksis gir bransjefolk en blank faen i om du er gul eller grønn så lenge du er flink å spille gitar, og før eller senere blir man nødt å konkurrere mot de beste. Så hvorfor ikke la det norske u-landslaget slippe til mot våre frender i sør og øst også?
Dersom den norske musikkbransjen ønsker å produsere mer enn Idol-tullinger og Junior Grand Prix-stjerner er de nødt til å tilpasse seg, og fortsatt holde høyt press selv om de spiller på bortebane. Det beste laget har tross alt en tendens til å vinne i lengden. Det betyr at gode norske band garantert kommer til å slå gjennom, uansett om de blir introdusert for internasjonal bransje i Tromsø eller Berlin. Det er derfor helt naturlig å flytte et bransjetreff - med fortsatt norsk profil - ut av landet, for å høste de virkelig store fruktene.
