Rå skittenrealisme
Opium. Diary of a Madwoman gir et rått, skittenrealistisk og til tider platt bilde av psykiatrien for hundre år siden, mener vår anmelder.
Opium. Diary of a Madwoman - regi: János Szász - EuroArts Entertainment
Opium. Diary of a Madwoman er en svart filmopplevelse som setter seg i kroppen. Man sitter tilbake med en følelse av forferdelse, ubehag og kvalme.
Historien utspiller seg på begynnelsen av 1900-tallet, ved et psykiatrisk sykehus for kvinner. Behandlingsmåter vi i dag vil betegne som tortur, blir her brukt med selvfølge.
Dr. Brenner (Ulrich Thomsen), som selv misbruker morfin og opium, blir ansatt ved sykehuset. Han representerer en nytenkende og Freud-inspirert forståelse av hva som er god psykiatrisk behandling. Gjennom større fokus på samtalen, og færre lumske fysiske eksperimenter, kommer han tett på pasienten Gizella (Kirsti Stubø). Legen Brenner er også forfatter, og mens han selv opplever inspirasjonstørke, oppdager han at Gizella produserer mengder av kvalitetstekster.
Regissør Szász legger ingenting mellom når han serverer denne dystre fortellingen. Til tider gjør det nærmest fysisk vondt å se på det som utspiller seg. Trønderske Stubø gjør en skremmende troverdig rolletolkning og blottlegger karakteren Gizella fullstendig foran kamera. Tabuene sinnsykdom og rått seksuelt begjær brettes utover lerettet og gir selv tilskueren en følelse av å bli avkledd.
Rolleprestasjonene er generelt gode, men en del av karakterene framstår som karikert onde. Dette er et eksempel på hvordan filmen utelukkende spiller på den negative delen av følelsesregisteret. Visst handler filmen om et grusomt tema, men den ensidige dystre fortellermåten gjør historien litt platt. Det ville nok også gitt historien mer dybde om man inkluderte mer av karakterenes forhistorie og øvrige kontekst.
Filmteknisk fungerer filmen bra, men man har heller ikke eksperimentert stort. At man har benyttet brun- og gultoner bidrar ytterligere til det skitne preget i filmen.
