Raffinert terrorteater
Vår anmelder mener forestillingen er verdt å glede seg til.
UNDERVERKET eller Re-Mohammed-ty show - Teatertruppen, 18. - 24. februar.
«Dette er en forestilling som har en utløpsdato. Om ti år blir det en historisk forestilling om noe som har skjedd en gang, ikke sant.» Det sier regissør Eirik Schøyen i radiointervjuet som spilles over høytalerne i salen mens sceneteppet går ned etter UNDERVERKET eller Re-Mohammed-ty show. Teatertruppen, en fri produksjonsgruppe bestående av en rekke NTNU-studenter og gamle aktivister fra Samfundets interne teater, spilte 18. - 24. februar danske Christian Lollikes absurde og dramatiske stykke på teaterhuset Avant garden.
Utgangspunktet for manus er komponist Karlheinz Stockhausens kjente sitat: «Terrorangrepet mot World Trade Center i 2001 er det største og mest ultimative kunstverk noensinne». En stor del av manus diskuterer rett og slett bare dette utsagnet. Forestillingen er en sint kommentar til samfunnet, underholdningsbransjen, mediebildet, publikum og egentlig alle mennesker.
Scenerommet er minimalistisk. Publikum blir geleidet rundt i rommet mens skuespillerene stadig stanser utviklingen i stykket ved å by publikum på mer vin, mens de synser rundt hva som er god dramatikk og hva som best fenger medias oppmerksomhet.
Manus er både godt, enkelt, gjennomarbeidet og kaotisk. Replikkene er makabre, men effektfulle. Tre skuespillere kjører det meste av showet. De går inn og ut av roller og leker seg tydelig med publikum. Stadig henvender de seg til både hverandre og publikum og finner ut at de har kommet skjevt ut med progresjonen i stykket. Det er som de må spole tilbake og forsøke på nytt for å få stykket til å bli meningsbærende, viktig og politisk korrekt.
To jenter med yndig utseende spankulerer fram og tilbake på scenegulvet og diskuterer hva som er mest oppsiktsvekkende og publikumsvennlig av et terrorangrep, en realityserie på TV og en eviglang sultkatastrofe i Afrika.
Jentene på scenen forteller om den skrekkblanda fryden som fylte dem da de to tårnene falt. Endelig skjedde det liksom noe, sier de. Endelig krig. For krig uten tap er ikke krig og fiendens tap er ikke tap. Stykket er fylt til randen med gode sitater, og de effektive replikkene tenner frydefulle gnister hos publikum.
Stykket er godt, men man kan spørre seg om en håndfull mindre overdramatisert tale, velartikulerte ord, velkoordinerte trinn og mekanisk innøvde håndbevegelser ikke kunne vært med på å gjøre stykket enda litt mer gripende.
Det ville vært befriende om de unge aktørene senket skuldrene og slapp seg mer fri fra de innstuderte grepene. Teatertruppen forholder seg tydelig til tradisjonell avantgarde og skuespillerne snakker og beveger seg akkurat som forventet innenfor denne sjangeren. Jeg tenker: rist litt løs, gutter og jenter! Så blir dette bra. Om nå ikke det overdramatiserte metaspillet var en effekt i stykket, ment som en selvparodierende gest... Ikke godt å si.
