Realitetenes «reality»

Ah, endelig er våren her, tett oppfulgt av den våryrhet og livsbejaelse som følger de lysere tider. Heldigvis fi nnes også et alternativ for de som vil starte på opptrappingen til sol og sommer allerede nå: Den 24. februar gikk startskuddet for sjette sesong av Paradise Hotel, til brask og bram for et samlet tv-publikum rundt omkring i vårt ganske land.

Til undertegnedes store begeistring - og sannsynligvis også for å anerkjenne at oppskriften omsider begynner å bli tynnslitt - har TV3 valgt å mikse inn muldvarper i årets sosiale suppe. Paradise 2011-deltaker Magne Robberstad deler begeistringen.

– Det var en artig vri med skuespillerne den første uken. Jeg kjenner fl ere av dem personlig, og synes det var gøy å se dem i en setting som jeg selv har opplevd, sier han.

Da «Pærra» innledningsvis beveget seg inn i selvironiserende meta-terreng, ble det likevel tydelig at mange savnet det gode gamle. I en Dagbladet-artikkel tidligere denne måneden kommer det fram at også andre tidligere Paradise-deltakere mener det samme. Er ikke hele poenget med reality-tv at det skal være «real», liksom?

Selvtilfredse tv-seere

Men vi velger å grave enda litt dypere: Hvorfor er vi i det hele tatt så bergtatt av dette reality-våset? Førsteamanuensis i sosialpsykologi Mons Bendixen har muligens svaret.

– Vi lar oss alle fascinere av andre mennesker, og lærer gjennom hva andre gjør. Mye av fascinasjonen baserer seg på at vi setter oss i deres sted og sammenligner deres feil med våre egne handlinger. Vi blir derfor veldig tilfredse med oss selv, siden alle mennesker har et behov for å se på seg selv som rasjonelle og logiske.

Bendixen trekker dessuten fram psykologen Phillip Zimbardos fengselsstudie, der deltakerne ble tildelt rollen som enten fangevokter eller innsatt. Dette bruker han som et eksempel på hvordan vi fort kan gli inn i en rolle og et handlingsmønster som rammene i situasjonen fordrer til – slik som i et reality-program, sier han.

For deltakerne kan derfor hotellet fortone seg som en alternativ virkelighet, der takhøyden og de sosiale spillereglene tar en annen form enn på utsiden.

– Det finnes eksempler på deltakere i reality-programmer som har beskrevet oppholdet som å leve i en boble. Etter for eksempel Big Brother fikk samtlige deltakere helt sjokk da de slapp ut, og ante heller ingenting om publikums reaksjon, sier han.

Dette tilskriver Bendixen en av de begrensningene som vi alle deler.

– Mennesker har generelt en veldig dårlig evne til å forutse hvordan vi reagerer under ulike omstendigheter, sier han.

– Ville gjøre produksjonen til lags

Hvis publikum stort sett lar seg underholde ved å peke og mobbe, kan man lure på hvorfor noen i det hele tatt velger å melde seg frivillig på programmet. For tidligere Paradisedeltaker Magne Robberstad er svaret såre enkelt.

– Jeg valgte å melde meg på Paradise Hotel fordi det ga meg en unik mulighet til å ta meg ferie i tre måneder, og leve i luksus til langt opp i halsen, helt gratis, sier han.

Samtidig er Robberstad veldig glad for å være en av de få som klarte å holde seg unna både skandaler og intimkontakt gjennom de tre månedene på hotellet. Han påpeker at mange av de andre deltakerne sjekket inn med den samme målsettingen, men at det ikke gikk like bra for de fl este av dem. Han avfeier imidlertid at dette skyldes press fra TV3 sin side.

– Det er ikke vanskelig å forstå at TV3 ønsker intriger, drama, baksnakking, krangler og svik, men det er ingen som fortalte oss hva vi skulle gjøre eller si. Samtidig visste vi hva de til dels ønsket, og vi ville også komme lengst mulig, så da gjorde vi det vi kunne for å gjøre både deltakerne og produksjonen til lags, sier han.

Han understreker på samme tid at tv fortsatt har en makt i den fordreiningseffekten som oppstår når de ansvarlige sitter i klipperommet.

– Det seerne kanskje ikke er bevisst på, er at klipping, lyder og timing kan få hvem som helst av deltagerne til å framstå som dumme eller smarte, sier han.

– Ekte drama uten båndtvang

Pressesjef Line Vee Hanum i TV3, som for øvrig er gift med reality-kjenningen Christer Falck (Robinsonekspedisjonen), er raskt ute med å ta i bruk uttrykket «guilty pleasure» når hun skal forklare programmets suksess. Enten man har et lidenskapelig engasjement for spillet eller ser på det hele med en ironisk distanse, hevder hun at det er deltakernes uforfalskede følelser som er trekkplasteret.

– En av de viktigste faktorene er castingen: i Paradise Hotel er deltakerne 100 prosent seg selv, de byr på seg selv og gjør alt for å holde på seernes interesse. Paradise Hotel-deltakeren er den moderne realitydeltakeren, som vet hva som skal til for å få tv-tid, men som samtidig er oppriktig tv-vennlig av natur, sier hun.

At den gjengse Paradise-deltaker er i en alder hvor man ikke nødvendigvis tar livet så veldig seriøst, gjenspeiles også i programmets publikum: De fleste av seerne er mellom 20 og 29, opplyser Hanum.

Overraskende nok kan hun avsløre at antallet seere over 50 er høyere enn for de under 20 (basert på tall fra årets åtte første episoder). Skyldes dette en dypt forankra ungdommelig lengsel hos de godt voksne seerne, mon tro? Ikke godt å vite. At noen av dem er foreldrene til årets deltakere, tør jeg likevel å sette penga på. Hvorvidt de vrir seg i sofaen eller lar seg more, mener Hanum er relativt.

– Det som er så fint med Paradise Hotel-deltakere, er at de kan være svært så ulike. Mange tror at det kun handler om fi ne kropper og tomme hjerner, men det mener jeg er feil. Deltakerne i Paradise Hotel er livsglade, ofte svært utadvendte og ikke så selvhøytidelige folk, sier hun.

At deltakerne blir ofre for ondskapsfull regi, ønsker naturligvis pressesjef Hanum å avkrefte. Klippingen er bevisst, men regien forholder seg altså til det tekniske.

– Det kan være at en gruppe kommer ned en trapp og en av deltakerne snubler, da må man fi lme dette en gang til. Andre ganger har deltakerne mistet mikrofonen eller mumler så mye at man ikke hører hva de sier, og da ber vi deltakeren gjenta utsagnet. Dette er helt vanlige grep når man lager TV, sier hun.

Sex foran kamera

Det er likevel et faktum at deltakerne overskrider grenser på hotellet, være det seg å ha sex foran kamera eller plumpe ut med flaue livsfilosofiske betraktninger i fylla. Bendixen peker i den forbindelse på voyeurismen, eller kikkermentaliteten, som noe dypt forankra i menneskets psyke.

Gleden og spenningen ved å observere andre utenfra er med andre ord et behov som Paradise Hotel fyller, ikke skaper – og smugtitting gjennom tv-skjermen er tross alt mer sosialt akseptert enn å sitte med kikkert på balkongen for å få et glimt av naboen naken. For Bendixen henger dette tett sammen med programkonseptet.

– På Paradise Hotel får deltakerne ofte utfordringer og oppgaver som legger opp til at de skal gjøre dumme valg, sier han.

Eller som Paradise-deltaker Magne Robberstad formulerer det:

– Det å sitte i sofaen og bekrefte for seg selv at det fi nnes dummere mennesker her i verden, er en deilig følelse, sier han.