Selvjustis på godt og vondt
Når sladderpressen har sagt sitt bør Carl I. Hagens og Gerd-Liv Vallas bøker skape prinsipielle debatter på to fronter.
To av vår tids mektigste politikere ga i slutten av oktober ut bøker med en liten ukes mellomrom. Carl I. Hagens Ærlig Talt – Memoarer 1944-2007 og Gerd-Liv Vallas veltitulerte Prosessen er sjangermessig ulike, men likevel interessante å lese i lys av hverandre. Hagens bok er en typisk selvbiografi, mens Vallas bok er skrevet i dagbokform, selv om det er klart at mye av boka må være skrevet i etterkant av hendelsene den skildrer. De to bøkene har i omtrent samme grad bidratt med materiale til sladderspaltene i en sensasjonshungrig ukepresse.
Det er to spørsmål som er særlig presserende ved lesningen av Hagens og Vallas bøker, og når man betrakter pressedekningen bøkene har fått. Er Hagens karakteristikker av enkeltmennesker – karakteristikker som fortjener betegnelsen karakterdrap – legitime fordi han bruker en subjektiv, nesten skjønnlitterær, sjanger? Og, var granskningsutvalgets behandling Gerd-Liv Valla rettferdig, eller forsvarer boka sin Kafka-klingende tittel?
I Ærlig Talt – Memoarer 1944-2007 kaller Carl I. Hagen to av sine poltiske hovedmotstandere gjennom en årrekke, Kjell Magne Bondevik og Lars Sponheim, henholdsvis maktsyk, og drittsekk. Dette er påstander det ikke finnes noen annen måte å gjendrive, enn å slå tilbake med samme mynt, noe de to fornærmede parter har lite å tjene på å gjøre. En alternativ måte burde finnes.
I vårt naboland Sverige fant det for en tid tilbake sted en debatt om hvorvidt fag- og skjønnlitterære bøker burde ha et regelverk som er analogt til pressens Vær Varsom-plakat. Bakgrunnen for dette var Maja Lundgrens bok Myggor og Tigrar._Godt gjemt bak romanens liberale form gikk Lundgren til frontalangrep på navngitte personer i det svenske kulturlivet. Karakteristikkene var stygge og formen utleverende. Boka er ikke direkte sammenlignbar med Hagens _Ærlig Talt, til dét har de to bøkene for ulik form. Det de har til felles er at de begge fungerer som argumenter for at bokbransjen bør vurdere å følge pressens eksempel, og praktisere selvjustis der overtrampene blir for store.
Selvjustis kan også være farlig, om ikke annet er Gerd-Liv skildring av det LO-nedsatte Fougnerutvalget et eksempel på dét. Carl I. Hagens ovennevnte karakterdrap Bondevik overgås til gangs av karakterdrapet Valla ble utsatt for av LOs eget granskningsutvalg. I utvalgets konklusjon blir Valla karakterisert som uten innsikt i andres følelser, og som følelsesløs selv. Utvalgets kombinerte aktor-jury-dommer-rolle felte til slutt LO-lederen.
Gerd-Liv Valla ble utsatt for en prosess som var skyggelagt og hvis legitimitet er høyst tvilsom. Høyesterettighetsadvokat Harald Stabell har hevdet at Fougnerutvalget ikke bidro til å ivareta Vallas rettssikkerhet. Utvalget fulgte ikke grunnleggende rettsprinsipper som innsynskravet, som sier at påtalemyndigheten ikke har mulighet til å holde bevismaterialet skjult for den tiltalte. Utvalgets konklusjon ble likevel tillagt avgjørende verdi, både i pressen og i toppen av norsk politikk. Valla ble presset ut av sin stilling som leder av Arbeiderpartiets valgkomité, og som leder av LO. Valla har ennå ikke fått vite hvilke dokumenter og uttalelser Fougnerutvalget la til grunn for hennes «dom».
