Sjarmerende mordgåte
Tekst: Merete Skogrand
The Real Inspector Hound
Studentersamfundets Interne Teater
Knaus
Onsdag 1. mars
Instruktør: Elisabeth Kathleen Ofstad
Musikken publikum blir møtt med når de entrer Knaus, fører tankene raskt tilbake til «the swinging and roaring twenties». Stemningen som settes er lystig og ironisk, og vedvarer gjennom hele stykket. Dette er en forestilling gjennomsyret av klisjeer, overdimensjonerte bevegelser og lik man burde ha snublet i, uten at man selvfølgelig ser dem. Dette er en kriminalgåte i farseform.
Et mord har funnet sted, og morderen er fortsatt på frifot. Hvem er den skyldige? Hvem er liket? Og hvem er inspektør Hound?
De første karakterene vi møter er to teaterkritikere, gestaltet av Eldar Skar og Mikkel A. Halvorsen, som sitter i sin egen balkong litt på siden av scenen. Disse kommenterer det øvrige spillet, og skal, blant annet gjennom sine kostymer, indikere kritikere fra teaterdebatten på søttitallet. Dette er ikke spesielt enkelt å oppfatte om man ikke har kjennskap til den. Selv om kostymene skal være en pekepinn på teaterkritikkens retning er det likevel ikke tydelig nok, grunnet et ujevnt uttrykk i dem. De andre karakterene er kledd opp i 1920-tallsstil, og det framstår bare merkelig at ikke debattantene også er det, da søttitallet ikke er sterkt nok presentert hos begge kritikerne.
Skuespillerne som blir kommentert er ikke balkongsitterne bevisst, mens kritikerne på sin side har full mulighet til å trå inn i spillet, noe de også etter hvert gjør. Spillets handling gjentar seg tre ganger, og fører dermed til to «nye» mord.
Skuespillernes bevegelser er overdrevne og klisjéfylte, og gjennom sin tåpelighet blir de morsomme. Potensialet utnyttes likevel ikke til det fulle. Det er varierende intensitet i utførelsen, og det komiske kommer dermed ikke til sin rett. Her burde det vært foretatt en opprenskning og konkretisering for å gi sterkere definerte bevegelser og gester.
I verdig farsestil dras enkelte poenger ut i det lengste. Noe blir morsomt, annet ikke. En bedre timing ville hjulpet de litt skrantende morsomhetene til et mer helstøpt og ironisk uttrykk.
Scenografien er enkel og fin, og i tråd med skuespillernes kostymer. I rett farseånd benyttes dørene hyppig. Skuespillerne gjør store, dramatiske inn- og utganger, som tidvis blir lattervekkende.
Hushjelpen Mrs. Drudge, spilt av Mari O. Nymoen, er med sitt tempo en motpol til de øvrige karakterene. Hun er en sliten sjel som går rutinens gang i godset, mens de andre haster rundt på sin dramatiske og overbærende måte. Med sin pukkelrygg, trøtte skritt og ironiske vesen blir hun den mest sjarmerende karakteren.
Skuespillerne gjør en jevnt over god jobb, men mye av teksten blir borte i for raske replikkvekslinger og dårlig diksjon. Høydepunktet er en noe absurd kortspill-seanse, mens det ytterlige spillet skjer på en lite overraskende og engasjerende måte.
Dette er en sjarmerende oppsetning som underholder den timen den varer. Den byr imidlertid ikke på de store overraskelsene, og burde med fordel vært strammet opp.
