Skrivekyndige spøkelser
Det er påfallende hvor flinke kjendiser er til å skrive biografier. Skulle tro de ikke skrev selv...
SKYGGESKRIVING
Det spøker i norsk forlagsbransje. Ikke skjemter, skøyer eller fleiper, men spøker som i spøkelse. Det er snakk om «Ghostwriters», eller «skyggeskrivere» om du vil. Det hjelper ikke stort å se forfatterens navn over tittelen på boka du skal lese når det er noen andre som har skrevet den!
Den naive ungdom
I min spede ungdom var jeg en ihuga tilhenger av Hardy-guttene, og hadde du spurt meg da jeg var ti år, hvem som burde få nobelprisen i litteratur, hadde jeg nok svart Franklin W. Dixon, med Anne-Cath Vestly på en god andreplass. Men så var det som om noen dro teppet vekk under føttene mine, og jeg falt pladask ned på det harde parkettgulvet; Dagbladet kunne fortelle meg at Franklin slett ikke hadde skrevet disse bøkene selv, men at bak dette navnet fantes det et utall fattige og middelmådige forfattere som skrev bøkene for en b illig penge. Og dette skulle vise seg å være vanlig praksis når det kom til spenningsbøker for barn(eller ungdom, som jeg likte å kalle det på den tiden). Bobsey-barna og Nancy Drew var oppkok på samme oppskrift.
Skriver for kjendiser
En skyggeskriver er kort fortalt en forfatter som skriver under andres navn og brukes ofte av kjendiser som skal fortelle om sin traurige vei mot toppen, og helst gi inntrykk av at dette er noe de formidler på egen hånd. Ofte mangler de evnene til å skrive selv, eller så er det godt mulig at de er travelt opptatt med det de faktisk er kjent for og ikke har tid til å gjøre jobben selv. Da er det greit å ha en fattig journalist eller forfatter uten behov for sine 15 minutter med berømmelse. Ryktet vil ha det til at Victoria Beckham ikke har lest selvbiografien sin. Et mer alvorlig tilfelle er John F. Kennedys Pulitzer-pris for Profiles in Courage, en bok som mistenkes skyggeskrevet av Kennedys assistent Theodore Sorenson.
I juridisk forstand er det den som blir kreditert på bokomslaget som har opphavsretten til verket, selv om det er snakk om en skyggeskriver. Litt vanskeligere blir saken om det er en «som fortalt til...»-bok, altså når boken er diktert. Da deler de to gjerne opphavsrettighetene.
Norske spøkelser
I sommer ble skyggeskriving en norsk virkelighet da Aftenposten kunne avsløre at Per Sundnes slettes ikke hadde skrevet Chic og bruk i storbyen. Det skulle vise seg at han hadde fått svært god hjelp av journalisten Lillian Vatnøy. God nok hjelp til at hun hadde skrevet flere deler av boken, men ikke fullt så god hjelp at hun fikk navnet sitt på forsiden.
«Jeg hadde det for travelt til å skrive boken selv. Men det er ikke noe jeg skryter av», uttalte Sundnes. Han er nok det mest profilerte tilfellet i nyere norsk litteratur. Men langt fra det eneste. Einar Gerhardsen, selveste landsfaderen, fikk sine memoarer, som strekte seg over hele fem bind, ført i pennen av Egil Helle.
– Forestillingen om at forfatteren sitter alene med teksten og rødvinsglasset mens hun tenker dype tanker og formulerer poetiske setninger uten hjelp utenfra, må nok justeres en smule, forteller redaktør Torbjørn Lysebo Ekelund i Kagge Forlag til Aftenposten.
I samme artikkel, vedgår forlaget Damm at de gir ut to-tre slike bøker i året, uten at de er villige til å avsløre hvilke bøker det er snakk om.
Ikke bare bøker
Men skyggeskriving dreier seg ikke bare om romaner eller biografier. Det forekommer mest i form av brev, taler, kronikker og leserbrev fra mennesker som sitter høyt på strå. Selv om en kronikk i Dagbladet er undertegnet statsministeren, er det ikke nødvendigvis han som har skrevet den. Høyst sannsynlig har en flink person i staben skrevet kronikken, fått den godkjent av statssekretæren, før den ble satt på trykk.
Eller har du kanskje sett Presidenten på NRK? Det er aldri presidenten selv som skriver talene. «That was a good speech, Toby» sier kollegene etterpå og klapper han med skjegg og måne på skuldra. «Didn't know I had it in me» svarer han kanskje, mens reporterne nesten klapper i det presidenten går ut fra pressekonferansen.
– Etterspørselen etter kommunikasjonsrådgivning og -tjenester har vokst jevnt og trutt de siste årene i takt med en økende bevissthet i næringslivet rundt viktigheten av god kommunikasjon. Skyggeskriving er et av mange områder som har opplevd vekst, også hos oss, forteller avdelingsleder og seniorrådgiver i kommunikasjonsbyrået Nucleus, Axel Revheim til Under Dusken
Han forteller at skyggeskriving er et vanlig og nødvendig redskap i næringslivet.
– Det kan være at kunden ikke har tid til å gjøre jobben selv, eller at kunden selv ikke er komfortabel med pennen, foklarer Revheim.
Prosessen er avhengig av et aktivt samarbeid mellom kunden og byrået.
– Vi er nødt til å vite hva kunden ønsker å formidle, sier Revheim, som beskriver skyggeskriving som prosessen med å formidle oppdragsgivers budskap ved hjelp av kommunikasjonsrådgiverens tilgjengelige verktøy.
Skyggeskriving som kommersiell tjeneste er allmenn praksis på andre siden av dammen. Der tilbyr ulike aktører seg å skrive hva det måtte være og sette ditt navn på det. Det være seg memoarer, brev, kronikker, familiehistorie eller skoleoppgaver.
Juks eller...?
En kjapp ringerunde til de større forlagene i landet gir et inntrykk av at skyggeskriving ikke er en utbredt norsk tradisjon. En av teoriene går ut på at vi her til lands mangler den enorme omsetningen av kjendisbiografier, og at behovet dermed ikke er der. Om fenomenet er en negativ eller positiv tendens kan debateres. På én side vil produktet holde høyere standard ved at en skrivekyndig person har utført arbeidet, og noen vil mene at det er bra at det fokuseres på kvaliteten. På den andre siden argumenteres det for at det er klare brudd på tilliten mellom leser og forfatter. Det må vel kunne settes spørsmålstegn ved kilden om forfatteren ikke har nok faglig tyngde til å fronte arbeidet selv?
Men hvem er disse spøkelsene som gjør grovarbeidet til de som høster inn de store pengene og all glansen? Det blir ofte unge journalister med mangel på arbeid som takker ja til kjappe penger. Slike som meg. Så kan du selv gjøre en vurdering om du tror det er jeg som har skrevet teksten du leser eller ikke.