Slipp uten fest
Vår anmelder mener konserten er preget av schizofrent materiale som gjør det umulig å danne seg noe inntrykk av hva Valle egentlig står for.
Da Marthe Valle albumdebuterte høsten 2005 endte det med Spellemannspris for beste nykommer og en mini-hit i låten «Better Off Without It». Andrealbumet Forever Candid er nå klart og slippes førstkommende mandag. Fredag kveld var det releasefest på Dokkhuset.
Valle stiller med fullt band på releasekonserten. Selv bytter hun på å traktere pianoet og å operere som ren vokalist. Konserten åpner i likhet med platen med låten «Talk Too Much», en låt som plasserer seg i et radiovennlig pianopop-landskap, et sound som i ulike nyanser preger store deler av platen. Soulinspirasjonen er også tydelig, og i motsetning til platens platte produksjon fungerer koringen live som et pluss i disse delene av repetoaret.
Heldigvis er det bedring å spore når platens beste låt «Only Eighteen» fyller Dokkhuset med en lavmælt men samtidig kraftfull sound som kan minne om Gemma Hayes' kritikerroste debut Night on my side. Påfølgende «Still Beautiful» bærer preg av tilsvarende kvaliteter, og er i følge Valles introduksjon hennes egen favorittlåt på den nye platen.
På «Into The Light» forsvinner dessverre de gode opplevelsene til fordel for gamle synder. Soulpop krever både bedre låtmateriale og en annen type vokal enn den Valle har å fare med. Det blir nok engang spinkelt og uinteressant. Det nye materialet består også av flere country- og bluegrassinspirete låter som strekker seg fra såre ballader til låvedans. Desverre blir det påfallende at de gangene en god låt er i emning, er det fordi den minner om noe en har hørt før som beklagelig nok ikke tangeres hva gjelder kvalitet.
Problemenes kjerne blir tydelig demonstrert med «Box Of Sorrow» som i disse dager roterer på radio. Et flott vers skaper forventninger som refrenget ikke lever opp til. Gjestegitaristen som hopper opp fra salen blir selve symbolet på innlevelsen og spillegleden som så langt har manglet. Låten fungerer bra live og er konsertens høydepunkt, mye takket være den sjarmerende herremannens inntreden.
Resten av konserten bærer dessverre preg av et schizofrent materiale som gjør det umulig å danne seg noe inntrykk av hva Valle egentlig står for. Samtidig er soundet nok engang utdatert og materialet for tamt. Publikum våkner først til liv igjen på ekstranummeret der Whiskeytowns «Sit And Listen To The Rain» covres med den talentfulle hjelperen tilbake med gitar og mikrofon. At en coverlåt med scenehjelp blir stående som det mest minneverdige sier sitt om en konserten som i likhet med platen fremstår som noe man i høflig teminologi i beste fall kan kalle «musikk som henvender seg til et voksent publikum».
