Smelter om arbeidsplassen
Intermezzo i arbeiderklassen. Panter Tanter og Karsten Solli Produksjoner
FORESTILLING
Å komme inn på gamle Lilleby Smelteverks område føles som å være på bedriftsbesøk på en arbeidsplass der arbeidere er erstattet av artister. For det er ikke mer enn tre år siden metallverket, som kunne kalles en siste skanse for industrivirksomheten i Trondheim by, ble nedlagt og samtlige ansatte oppsagt. Maskinene og smelteovnene er inntakte og klare for bruk så snart noen finner det lønnsomt å produsere silisium i en norsk by igjen.
I mellomtiden har Panter Tanter mye å melde. I en forestilling med et tydelig budskap har man gjort dette til en mer tilgjengelig framførelse enn mange forventer av sjangeren. Gjennom korte fortellinger rundt arbeiderklassens liv, død og oppstandelse, hvor smelteverket selv spiller hovedrollen, debatterer _Intermezzo i arbeiderklassen_spørsmål rundt samfunnets maktforhold og proletariatets overlevelsesmuligheter.
Gjennom forestillingen tas publikum med på en rundtur i det nedlagte fabrikkbyggets produksjonsstasjoner. Det utspiller seg korte forestillinger med dans, sang, video, dialoger og installasjoner som på hvert sitt vis blåser liv i det mørke lokalet og minner oss på skjebnene til de seksti som var ansatt her fram til jula 2003. På gulv bygget for vernesko, i en atmosfære der eimen av rullings fremdeles henger igjen, blir nærmere to hundre besøkende ledsaget rundt for å få definert en staut industriarbeiders liv og virke. Flere av dem cigarillo-røykende og med høye hæler.
Fabrikkens egen infrastruktur benyttes for å understreke tematikken i stykket: arbeiderklassens kamp for tilværelsen. Vi møter blant andre maktesløse arbeidere, trangsynte byråkrater, innsiktsfulle rappere og halvnakne damer på vår vandring gjennom spøkelsesfabrikken. Hver for seg forteller de historier om utrygghet, effektiviseringskrav, fremmedgjøring og om nye tider for folka på gølvet
På grunn av trengselen som oppstår ved noen av postene, er det ikke alltid like lett å skjønne hvor lyden kommer fra, og hvor man skal feste blikket. Scenens åpne karakter gir tilskueren frihet til å forflytte seg rundt og betrakte forestillingen fra forskjellige vinkler. Publikum og artister beveger seg om hverandre. Denne formen kunne nok fungert bedre dersom publikumstallet var halvert.
Ikke uventet byr Panter Tanter på absurditeter og friske påfunn i sin performancepregede produksjon. Innrammingen som smelteverket gir, samt det gjennomgående fokuset på problemene og utfordringene dagens arbeidere støter på, gjør dette til en megetsigende forestilling som hyller arbeiderklassen og byr på både vemod og optimisme.
