Smertefull Lønsj
Vår anmelder mener at regissør Eva Sørhaug ikke har lagd den filmen hun ville. Den ble bedre.
Dette er en av de filmene du enten kommer til å elske eller hate. Uavhengig av hvilke av disse du ender opp med kommer du ikke til å gå ut av salen med en god følelse i brystet. Dette er ikke en feel good-film.
Filmen er delt inn i kapitler som kuttes av svarte skjermbilder, med tekst som forklarer hva som kommer. Før første kapittel har vi prologen, som paradoksalt nok beskriver slutten. Og i fare for å avsløre for mye, den varsler ikke noen happy ending. Det gjør heller ikke mange av scenene som følger. Noen av dem er så vonde at man helst vil slippe, mens andre igjen er vakre og håpefulle. Fulgt av Bugge Wesseltofts pianomusikk, dog noe repeterende, er filmen estetisk satt sammen, uten noen ambisiøse minimalistiske forsøk.
Kinematografisk er filmen et friskt pust i norsk sammenheng, men det er kanskje ingen overraskelse, da det er produksjonsselskapet 4 1/2 som står bak. Fra start til slutt er filmen skutt med et fastobjektiv på rundt 50mm brennvidde, altså ikke en eneste zoom, noe man legger merke til. Bare i utvalgte avgjørende scener brukes håndholdt kamera, ellers kjøres det i myke bevegelser.
Jeg liker den. Ikke fordi det er en film om ønsket om å starte et nytt og bedre liv. Det var antagelig ambisjonen til regissør Eva Sørhaug, som debuterer i spillefilmsjangeren. Men jeg synes ikke hun har fått det til. I mitt syn handler filmen mye mer om ensomhet. Om personligheter som lever så innestengt i sine egne problemer og tanker at når en mulighet til å forandre alt til det bedre dukker opp rett foran dem, ser de den ikke.
Ikke et hyggelig tema, men skuespillerene leverer faktisk virkelig gode prestasjoner. Hovedrolleinnehaverne tolker på riktig måte hvordan karakterene lever i fortvilte situasjoner, men sitter så dypt i det at de ikke er villige til å rive det opp mer rota. Du kan kalle problemene deres trivialiteter som burde være lette å løse, men det gjør det etter min mening bare enda mer troverdig.
Likte du Magnolia kommer du til å like Lønsj. Faktisk er det så mange likhetstrekk at jeg trygt vil påstå den er inspirert av den amerikanske filmen fra 1999. Men den kopierer ikke.
På Filmweb sine nettsider kan man lese at Lønsj er et svart drama med en stor dose humor. Det første er sant. Men jeg lo aldri. Det hendte jeg snøftet stille. Man burde ikke le av en film som denne, selv når den er morsom.
