Sterk debut
Sønner
Forventningene er blitt skutt i været, Sønner har vært å lese på mange betydningsfulle lepper den siste tiden. Fram til nå har så å si ingen i norsk film turt å ta i pedofili uten en meterlang tang. Nå kommer Erik Richter Strand som lyn fra klar himmel, han er ikke redd for å ta på stoffet med bare never og leverer det uredd ut til publikum .
Men debutregissør Richter Strand kan antydningens kunst. Selv om vold brukes som det ultimate uttrykk, er det i scenene uten vold filmens virkelige historie ligger. Senskader som lurker i psyken blir antydet i scener av unnvikelse og intimitetskomplekser, små ting man kan kjenne igjen hos så mange. Flere enn man aner har opplevd seksuelle overgrep, dette er en viktig film for dem, men kanskje først og fremst for alle andre. Vi blir minnet om at alle har sine grunner, selv om ikke alle har blitt tatt på som 12-åring.
Men mellom disse scenene må det skje ting, og dessverre er hendelsesforløpet kanskje filmens svakeste punkt. Man blir revet med i et thrillerlignende plott, men logikken svikter, og man får en klar følelse av at dette ikke er virkelighet. Dette kommer på tross av godt skuespill. Hovedrollen til Nils Jørgen Kaalstad, og ikke minst rollen til fjorten år gamle Mikkel Bratt Silset, er overraskende godt tolket. Henrik Mestad leverer dessuten varene som overgriper, og bidrar til at vi får se et menneske, ikke et monster.
Og gjør det egentlig så mye at vi ikke helt tror på alt som skjer, så lenge vi tror på rollefigurene, og handlingen klarer å engasjere oss?
Ubehagelig god film som tar for seg et neglisjert tema.
