Sterkt møte med afrikansk barnesoldat
Nine finger
Koreograf: Alain Platel
Avant Garden, 2. mars
Salen er langt fra full. Illustratøren og jeg har god plass, og sitter lengst frem selv om vi ikke sitter på første benk. Vi har så vidt satt oss, da det plutselig starter. På en naken scene beveger en kvinne seg i smertefull dans til lyden av fuglekvitter. Hun gråter. En blek, tynn mann i blå fotballshorts og rosa t-skjorte står helt stiv og stirrer ut i lufta. Etter hvert våkner også han til live, smører seg med svart skokrem i ansiktet, og vekselvis roper, hvisker og synger i mikrofonen før han kaster den mange ganger i gulvet.
Det kommer litt spredt latter fra publikum i begynnelsen. Den bleke mannens merkelige innfall har unektelig noe komisk over seg. Latterutbruddene avtar likevel. For temaet er alvorstynget. Nine Finger er basert på Uzudinma Iwealas roman _Beasts of No Nation_hvor krigens grusomheter skildres gjennom en afrikansk barnesoldats øyne. Krigen har kanskje gjort ham til et udyr, men han hadde en gang en mor og en far som elsket ham. Gjennom ansiktsuttrykk, stemme, tekst, dans og annen bevegelse gjenskaper Fumiyo Ikeda og Benjamin Verdonck barnesoldatens stemme.
For dette er strengt tatt ikke dans. Det er så mye mer. Den belgiske koreografen Alain Platel er kjent for å utydeliggjøre skillene mellom ulike kunstformer, og Nine Finger_er ikke noe unntak. Ikeda er den anerkjente danseren, Verdonck er skuespilleren og performancekunstneren. I _Nine Finger beveger de seg begge inn på hverandres områder, noe som fletter kunstformene og utøverne sammen til et helhetlig inntrykk. Det at det likevel er to kunstnere, to uttrykk, to roller, understreker på en vellykket måte det tvetydige ved barnesoldater. De er soldater, men fortsatt barn.
Verdonck og Ikeda gir alt. Det er også nødvendig i en forestilling med ytterst få effekter og rekvisitter. Scenekunstnerne bruker hele rommet, og hele kroppen. Ikeda serverer fantastisk, uttrykksfull dans, og full kontroll. De levende ansiktsbevegelsene er minst like viktig som dansen, for det budskapet hun formidler til publikum. Hun nærmest mimer en tragisk fortelling for oss. Verdoncks framtoning er oppsiktsvekkende og imponerende. Hans evne til å illustrere et skadet barn gjennom kontrastfull og grenseløs stemme- og kroppsbruk er overbevisende. Nesten ubehagelig sterkt er det når de to kunstnerne står ansikt til ansikt med publikum og forteller, gjennom det uforstående barnets naive termer, om kommandantens seksuelle overgrep. Kunstnerne har publikums fulle oppmerksomhet, og tilskuerne kommer nært inn på barnesoldatens kaotiske følelser i en ubarmhjertig verden.
Nine Fingerer resultatet av tre store kunstnere som kommer sammen og skaper et tankevekkende bilde av et barn fordervet av krigens umenneskeligheter.
