Store ambisjoner med varierende resultat
Solistkonsert UKA-07, Frimurerlosjen 22. oktober
Solistkonserten er en tradisjon under UKA, hvor Studentersamfundets symfoniorkester spiller sammen med nasjonale storheter innen klassisk musikk. For to år siden var solisten Elise Båtnes, og i 2003 spilte de med Håvard Gimse. I år var det duket for Rachmaninoffs andre klaverkonsert, med Jørgen Larsen ved flygelet.
Spesielt er det at da Larsen spilte Rachmaninoffs andre klaverkonsert første gang var også det med Studentersamfundet Symfoniorkester. Dette skjedde i 1979, med Bjarne Fiskum som dirigent.
Denne gangen var Gavin David Lee dirigent, og på programmet sto først overtyren til Candide_av Leonard Bernstein og Bedřich Smetanas _Moldau. Fanfare for the Common Man av Aaron Copland var tatt av programmet.
Bernsteins overtyre var en flott åpning. Her strålte det spilleglede, og lydbildet vekket assosiasjoner til filmmusikken fra Star Wars som orkesteret har gjort stor suksess med tidligere.
Mens slagverk og messingblås viste seg frem i overtyren, fikk strykerne boltre seg i Moldau og den enkle melodien fylte rommet med velklang.
Etter pausen var flygelet på plass, og Larsens mørke og urolige f-mollakkorder i åpningen av konserten fylte salen med spenning. Spenningen ble imidlertid borte da orkesteret satte inn, og det hele ble veldig statisk.
Klaverkonserten var ikke teknisk problematisk for musikerne, men krevde mer bevisste fraseringer og en større fleksibilitet i pulsen og temperamentet enn det vi var vitne til denne kvelden.
Dette smittet også over på pianisten, som noen ganger ble litt stiv og direkte i sin tolkning. Selv om det var mange flotte og storslagne øyeblikk, savnet jeg uroligheten og spenningen som hadde preget åpningen.
Orkesteret hadde på sin side også flotte partier, og særlig i den friske tredjesatsen. Men helheten ble rett og slett ødelagt av at for mange linjer ble brutt, og av at for mange fraser ikke fikk den nennsomme behandlingen de trenger for å fungere musikalsk. Spørsmålet om repertoarvalg er uunngåelig: Kanskje var Rachmaninoff for ambisiøst?
En forrykende avslutning på tredjesatsen bidro til å heve inntrykket, og etter flere innkallinger satte Larsen seg til flygelet for et ekstranummer. Det er her den magiske konsertopplevelsen begynte for min del. Først kommer et stykke av Frédéric Chopin, hvor Larsen trollbandt oss med nattlige stemninger, og en sterkt polyfon stemmeføring. De sammenvevde melodiene ga en arkitektonisk kompleksitet til stykket som forsterket opplevelsen.
Etter nok en stor applaus kom _Sommerfugl_av Edvard Grieg, med en uovertruffen teknisk briljans og malerisk evne: Jeg ble sittende og ønske at det var mer.
En variert konsert som tross flotte høydepunkt ble preget av et ambisiøst repertoarvalg. Høydepunktene ble Smetanas Moldau og de to ekstranummerene.
