Sur fløte
Musiq Soulchild - Luvnmusiq
Anmeldelse
Mens matindustrien har gjort sport i å lansere så mange sukkerfrie produkter som mulig, går den amerikanske RnB-sjangeren i stikk motsatt retning. For hva er det med alle disse mørkhudede, muskuløse og sensuelle mennene? Tilsynelatende tenker de ikke på stort annet enn hvordan de skal være en best mulig mann for den spesielle jenta de har møtt, mens de ikke klarer å komme over tapet av den forrige kjæresten som var så spesiell, samtidig som de har en annen spesiell jente på si som må lære å elske.
Greit nok det, men min mor har i hvert fall fortalt meg at jeg ikke skal si alt jeg tenker høyt. Og jeg tror jammen mora mi også burde ta seg en prat med Talib Johnson, aka Musiq Soulchild. Han har tydeligvis bestemt seg for å kjøre RnB-klisjeen helt ut denne gangen, og har snekret sammen et album der absolutt alle sangene er helt like. Det er som å få dagboka til en kjærlighetssyk tenåring klint opp i ansiktet, tolv ganger på rad.
Nå er tekster langt fra alfa omega i musikk, og ei heller i denne sjangeren. Det heter jo faktisk «rhytm _and_blues». Og det er også den musikalske delen som redder Talib fra totalhaveri. Legger du tekstene til side, har du nå og da rytmer som fungerer, og et par sanger fungerer helt ålreit som hjernedøde nynne-låter. Dessverre er stemmen til Musiq som snytt ut av nesa til nittitallshelter som R.Kelly og K-ci & Jojo; lys, uengasjerende og forferdelig sutrete. Det eneste positive som kommer ut av det er at det effektivt dreper mine nostalgiske ønsker som nå og da oppstår, om å gjenoppleve tidlige tenår.
