Teknologiens skraphaug

MEDIEFORMATER

Illustrasjon: Niclas Damerell, Under DuskenIllustrasjon: Niclas Damerell, Under DuskenI verdens aller beste og mest underholdende populærkulturleksikon, nemlig tegneserien The Simpsons, spiller de forgagne videoformatene Betamax og laserdisc en heller tvilsom rolle. Det er et jævlig dårlig tegn hver gang Homer Simpson omfavner noe som helst, og spesielt teknologi. Uten unntak er nemlig formatene The Simpsons bruker enten allerede utdaterte, eller på vei til å bli det. Lenge etter Betamax hadde kommet til kort i kampen mot VHS fortsatte den gule familien i Springfield å leie sin hjemmeunderholdning på Beta Barn. Og det var ikke før DVD hadde tatt over nesten hele markedet til VHS at The Simpsons gikk over til sistnevnte format. Dette tegner dårlig for DVD som har blitt The Simpsons foretrukne format de siste sesongene av serien. Inntil det har The Simpsons brukt henholdsvis Betamax, laserdisc og VHS. Trenger jeg å si noe mer?

Allianser og nettverk

Tydeligvis. Kampen mellom ulike formidlingsmedium er aktualisert gjennom spørsmålet om hva som skal bli den nye standarden for videoavspilling. I dette basketaket finner vi mange gamle ringrever som Sony, Panasonic, Toshiba og Maxell. Sony og Panasonic har utviklet den såkalte Blue-Ray-teknologien som gjør at én plate kan lagre omtrent 50 gigabyte. Hovedkonkurrenten i formatkrigen er Toshibas HD DVD (High Definition DVD), som mange fellestrekk med motstanderen Blue-Ray, og kan romme omtrent 45 gigabyte med informasjon. Forskjellene er som dere skjønner små, og som forbruker har det lite å si hva som blir den nye standarden. Det viktigste er å unngå laserdisc-fella, og kjøpe den riktige spilleren.

Førstelektor Gisle Hannemyr ved Universitetet i Oslo har flere eksempler på hvordan medieformatkamper har blitt utkjempet, og hvilke som ble vinnere og tapere.

– Laserdiscens undergang er et klassisk tilfelle. Den klarte ikke å konkurrere ut VHS og senere DVD fordi det fantes altfor få titler tilgjengelig for at det skulle være interessant for folk flest å kjøpe spilleren. Slik utkjempes alle format-kriger av denne typen. Det handler om allianser og nettverkseffekter, og ikke så mye om kvaliteten på formatet som går seirende ut.

Ja, hvor ble det av laserdiscen? Hvorfor ble laserdiscspilleren som sto plassert i stua di på begynnelsen av nittitallet nesten aldri brukt, annet enn til et par flaue karaokefester som foreldrene dine holdt? Til tross for dens ubrukelighet ble det ble brukt tusenvis av kroner på en spiller det kun ble utgitt en håndfull titler til, hvorav dine foreldre bare hadde fire. Men der sto den likevel, og støvet ned.

Tidligere maktkamper

Eneste trøsten for laserdiscen er at den deler skjebne med bøttevis av andre formater som nå ligger på teknologihistoriens stadig voksende skraphaug. Betamax, minidisk, laserdisc og 8-track hadde alle sin kortvarige storhetstid i sine respektive tiår, men skaperne måtte etter hvert kaste årene på havet og la pengestrømmen føre dem til bermudatriangelet; og siden har ingen sett dem. Nå er det DVD-formatet som ligger tynt an.

Kroneksempelet på mediakampen ble utkjempet mellom videoformatene Betamax og kjente og kjære VHS på slutten av 70-tallet. Og det var Betamax som fikk føle markedskreftenes lunefulle vrede. Krigen mellom Betamax og den velkjente VHS - som vi alle vet gikk seirende ut av kampen - er regnet som en klassiker på hvordan markedsaktørene kan skvise ut et format til fordel for et annet uten at vinneren nødvendigvis er den beste.

Det eneste som nå er igjen av Betamax-merkevaren er et tysk teleselskap med ip-telefoni som hovedfokus, som har adoptert merkenavnet, uanfektet av dets tragiske skjebne. Og Sony virker likegyldig til at deres en gang høyteknologiske flaggskips navn nå er står på døren til et lite tysk teleselskap i Köln. Om noen få år står det kanskje Digital Versitile Disc på den gulfalmede veggen til en enebolig i en grisgrendt småbygd langs E6 i nordtrøndelag, der en lokal aluminiumsbeslagfabrikant har sitt tilsynelatende provisoriske utsalg. Men hvem vet? Det er nemlig vanskelig å forutsi hvilken av de to hovedkonkurrentene, Blue-Ray og HD DVD, som vinner, og derfor også om DVD-navnet blir å regne med i åra som kommer, eller om det blir rolig lagt ned i historiens myke støv.

En skitten skapelse.

Grunnen til at du som barneskoleelev kunne se Lady og Landstrykeren og Herbiefilmene på VHS etter skolen, var at din enslige onkel allerede hadde kjøpt vovede filmer til egen forlystelse i det samme formatet. VHS har nemlig en snuskete historie, og pornobransjen skal ha mye av æren for at dette formatet ble rådende på åtti -og begynnelsen av nittitallet.

Førstelektor Gisle Hannemyr forklarer hvorfor dette skjedde.

– JVC, som hadde utviklet VHS, fikk pornoindustrien til å utgi filmene sine i dette formatet, og skapte dermed en kundekrets. Dette gjorde det lettere å utvide til også andre typer film, til tross for at Betamax var det teknisk overlegne formatet. Dette viser at det ikke er kvaliteten på produktet som avgjør hvilken teknologi som blir standard, men heller hvilke allianser aktørene inngår, sier han.

Det forlengst begravde formatet Betamax har blitt opphavet til en egen rettsteknisk term, nemlig «The Betamax Defense». Bakgrunnen er en rettsak mellom Sony og Walt Disney på slutten av 70-tallet. Søksmålet var rettet mot Betamax' opptaksfunksjon, som Disney-konsernet fryktet ville ødelegge for filmindustrien. Sony og Betamax vant, og siden har saken og begrepet blitt brukt som presedens og forsvar for alt fra cd-brennere og fildelingstjenester. «The Betamax Defense» bør ikke forveksles med «The Chewbacca Defense» gjort kjent av animasjonsserien South Park.