Tre-greps roman
Sturle Brustad - Anarchy in Åmot, Gyldendal
BOK
Slik er språket gjennom hele boka. Når jeg tenker etter, er handlinga i disse to setningene betegnende for resten av boka. Litt Døden på Oslo S, og du trenger et par hundre sider for å bli komfortabel med det.
Vi befinner oss i den knøttlille bygda Åmot i Buskerud, og året er 1978. Vi skal følge Hans Petter og hans verden i ett år. Det skal vise seg å bli ett innholdsrikt år for 15-åringen som går under navnet HP. Etter å ha hørt Sex Pistols for første gang, mister han i alle sammenhenger uskylden, og går fra å være snill gutt og sjakkenntusiast til å bli tøff i trynet pønk-bassist og generelt pøbel i bandet Anarchy in Åmot sammen med n'Perry, n'Bønna og n'DeNiro.
Debutanten Sturle Brustad satser tungt, og gir oss en historie som teller hele 560 sider. Ser man bort fra det slitsomme språket (jeg fikk skikkelig avsmak for Åmot-dialekten), har han klart å snekre sammen en fantasifull historie, som dessverre til slutt bikker over i det pinlige i siste del av boka.
Historien starter bra, men etter hvert går det vel for i svngene, og når boka passerer 200 sider har den realistiske oppvekstromanen glidd over i et urealistisk katastrofescenario. Vår mann HP er en vandrende ulykke, verre enn de aller fleste Ben Stiller-filmer til sammen. Alle seksuelle aktiviteter blir fersket, og tror du ikke forfatteren lar den stakkars hovedpersonen få lov til å sperme seg selv i ansiktet uten å merke at det? Vi snakker om å bli fersket mens han blir avsugd bak samvirkelaget, tryne i trappa opp mot talerstolen på stappfullt folkemøte slik at han denger hodet i kanten og selvsagt driter seg ut forran hele forsamlingen, og å drikke et beger fullt av piss i den tro at det er øl.
Jeg levde dessverre ikke på slutten av 70-tallet, og har derfor ikke førstehånds erfaring med å starte punkband i Åmot. Men det er ikke måte på hvor kjapt dette bandet fikk utvikle seg rent ferdighetsmessig, for ikke snakke om at de får spille inn plate knappe to måneder etter sin debut-konsert.
Ved siden av grundige beskrivelser av låtskriving, bandøvinger og klining, tar boka for seg et mer alvorlig tema. Det skal vise seg at n'Deniro har en søster som mishandles seksuellt av deres far, noe som stikker kjepper i hjulene for bandet og dets framtid. En av bandets låter heter «Ji faan» og teksten tegner et stygt bilde av far og datter i en mindre lovlig situasjon. n'Deniro fungerer som et uromoment i boka, og hans skjebne blir til slutt avgjørende for utfallet av historien.
Boka har også problemer med å opprettholde et gjennomgående tidsperspektiv. Man får inntrykket av at tiden og dagene flyr, og blir derfor skuffet hver gang man oppdager at man har tatt skammelig feil.
Sturle Brustads Anarchy in Åmot er 560 sider lang, og det er også så lang varighet den har. Helt grei underholdning så lenge det varer, som ho sa brura.
