Tre retter og rett i dørken
Studielånet hadde akkurat tikket inn på konto, og framtiden så lys ut. Safran og Estragon tok spanderbuksene på, og reserverte et bord på det nyåpnede To stuer og et kjøkken.
– Tror du vi vil bli servert uten å først måtte gå gjennom en saftig kredittvurdering? spurte Safran retorisk idet de nærmet seg inngangen.
Estragons svar begrenset seg til et bekymret blikk på de nedtråkkede skoene som prydet føttene hans. De var framme.
To rom og en bar
En hverdagslig brasseristil preger den ytterste delen. Passerer man baren innover, vil man ankomme matforlystelsens tempel.
Åpne, kvadratiske romløsninger og en minimalistisk stil karakteriserer lokalet. Gjengående varme farger i blomster og malerier varmer opp.
Straks våre to studentrepresentanter fikk bord tildelt, dalte en forholdsvis oversiktlig og gjenkjennelig meny ned på bordet. Valget var fritt.
Forretten
For Estragons del ble kamskjellene en enkel, dog saftig og velkomponert opplevelse. Safran, derimot, hadde blitt blendet av ordet «sviskekompott» som tilbehør til en rett. Hun skulte mistenksomt på en grålig klump på tallerkenen, før hun til slutt tok en forsøkende bit:
– Smaker omtrent som en blanding av røkt reinsdyrkjøtt og ostekake, konkluderte hun, før hun fikk en noe mer betenkt mine, og måtte raskt skylle ned med en stor dose sviskekompott. Det viste seg å være gåselever.
Et av restaurantens særtrekk, er at man kan kjøpe vin i enkeltglass. Overbærende og diskré foreslo kelneren vin for begge. Med godt hell.
– Stedet virker populært, kommenterte Estragon tørt over hvitvinsglasset. Akustikken i rommet tillot ikke den store roen. Særlig ikke når en horde av kelnere til stadighet svinset mellom bordene for å sjekke at alle hadde det _litt_bedre enn utmerket.
Hovedrett og dessert
Til hovedrett valgte Safran kalvebryst, og Estragon reinkjøtt. Velsmakende, selv om Estragon hadde ventet en mer spenstig anretning av kjøttet. Rikelig var det i alle fall. Safran måtte kapitulere halvveis.
Begge bestemte seg for creme brulée til slutt. En overproposjonert skål flørtet uimotståelig med de stinne magene.
Alt i alt føltes det som et besøk hos sju bestemødre med forgylte husmorskole-diplom, alle like bekymret for om man fikk i seg nok kalorier.
Etter tre timer med mat-eufori var Safran og Estragon fem kilo rikere – og tolv hundre kroner fattigere.
– Syns du det var det verdt 600 pakker med nudler?
Estragon måtte smake på ligningen, og klappet seg på magen.
– Ikke spør meg den tolvte, sukket han salig tilbake.
