Underholdende jakt
Det er knyttet store forventinger til filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens Den siste revejakta som kommer på kino på fredag. Ikke bare er rollelisten spekket med stjerner i norsk film, også regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen er blitt et navn det stilles forventninger til.
De to frisinnede 70-tallskameratene Carl og Robert (Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch) skal distribuere et svært parti hasj, for så å betale kjeltringen Glenn (Kåre Conradi) innen en viss tid.Kameratene ønsker aldri å drive med organisert kriminalitet, de vil egentlig bare være konstant høye og ha penger til livets opphold samt en og annen fremtidsdrøm.
Under denne tokten er det dog snakk om langt mer penger, større menger hasj, og dertil langt skumlere typer enn de to joviale karakterene er vant til. Slikt blir det problemer av.Lovens lange arm blir stadig mer nysgjerrig og setter de to kameratenes forhold på prøve. Samtidig blir privatlivet på tragisk vis et offer for denne lite lukerative bransjen, og til stadighet flykter de fra de harde realitetene ved å røyke seg til himmels.
Filmens fremdrift går slag i slag, ikke et minutt er kjedelig eller langdrygt, men det tar litt for lang tid før en virkelig kommer inn i filmen og i karakterene og dermed virkelige bryr seg om hvordan det går med dem. Når dette først skjer, er det en fryd å følge samspillet mellom de to i form av paniske løsninger, kjappe replikker og gufne avsløringer.
Joner spesielt formidler som alltid en helt unik tilstedeværelse gjennom sin karakter Carl. Han er konstant nervøs, men lattermild med et alvorstynget blikk. Det er noe fascinerende godtroende og idealistisk over hans rollefigur, som på mange måter illustrerer avstanden fra den generøse hippiekulturen som er hans ideal, til den brutale virkeligheten som nå henter dem ned fra hasjskyene.
Idet Carl innser hvilken jævelskap han egentlig er involvert i er filmen på sitt beste. En dybde som tidligere har manglet siger sakte men sikkert inn, og når en topp i det han tar et oppgjør som skal sette en endelig strek over all elendigheten. Stikk i strid med sine hippieverdier ser han seg nødt til å la seg styre av den kyniske læresetningen om at med vondt skal vondt fordrives, og det er fantastisk uhyggelig.
Et tankekors hva angår resten av filmen, er at noe av det som gjør Den siste revejakta så artig, er at en kan se den ene etter den andre kjente norske skuespilleren i uvante roller, og kanskje blir det en litt billig vei til et tilfreds publikum? Gøy er det hvertfall, spesielt Kåre Conradi viser seg fra nye sider som på ingen måte kan settes i sammenheng med svigermors drøm, og han lykkes utmerket.
Så var det denne anklagen om Den siste revejaktas forherligelse av hasjbruk og hippiekultur. Jeg vil heller si at den viser oss et nyansert og innfløkt bilde, der sluttsekvensen spesielt skal ha skryt for sin spesielle vri. På herlig vis harseleres det med vår narkotikapolitikk her til lands og viser hvor sneversynt og lite løsningsorientert totalforbud kan være. Fiffig.
Alt i alt blir det desverre litt for stor avstand mellom de virkelige gode og gripende delene av filmen og dem som flyger mer intetsigende forbi. Det skal dog nevnes at filmen som helhet har stor underholdningsverdi. Og så er det uendelig godt å se de to sympatiske hippiene få en form for fred i sjelen til slutt, etter en og en halv times evig jag.
