Urovekkende meksikansk drama
Los Bastardos , Regi: Amat Escalante, Med bl.a.: Jesus Moises Rodriguez, Rubén Sosa
Har du sett Funny Games ? Den handler om to kaldblodige gutter som terroriserer en fransk middelklassefamilie. Bytt ut de to dannede, men ondskapsfulle karene med et par illegale immigranter fra Mexico, reduser familien til en kvinne, og du har mesteparten av Los Bastardos.
Filmen mangler kanskje den underliggende medie- og samfunnskritikken fra Michael Hanekes film, men den er nesten like intens og ubehagelig. Dessuten setter den uten tvil fokus på meksikanske innvandrere i USA, og hvordan disse er nødt til å tilpasse seg den vanskelige, nye hverdagen på andre sida av grensa. Penger må skaffes, koste hva det koste vil.
Jesus og Fausto henger på sin faste plass på gata sammen med sine meksikanske venner. Alle venter de på at biler skal stoppe og spørre om de er interessert i svart arbeid. Men noe tyder på at Jesus og Rubén har noe å skjule denne dagen – de har tatt på seg en jobb tidlig samme morgen, men vil ikke fortelle de andre hva det dreide eller dreier seg om. Etter en arbeidsøkt av det mer normale slaget forlater de to karene resten av gjengen, og det viser seg at de har fått utdelt en sum med penger og en hagle. Noen skal tas av dage.
Fra rundt halvveis i filmen og ut begrenser handlingen seg til et hus og hva som skjer der inne. Med dvelende, klaustrofobiske kamerasekvenser beveger filmer seg framover mot den fryktelige avslutningen som før eller siden vil komme. Som publikum blir man sittende fanget i scener som varer så lenge at man blir kvalm. Her er det ingen gladvold, raske klipp og spesialeffekter – det hele er uhyre realistisk og observerende utført. Derfor blir alt så uendelig mye eklere å bivåne enn hvis filmen hadde tilpasset seg publikums behov for distansert underholdning.
Michael Haneke sa om sin film Funny Games at den som ble sittende i kinosalen hele filmen igjennom, trengte å se den. Poenget hans var at dagens publikum nå har blitt skremmende avstumpet og vant med vold på film. Ubehaget man føler når man ser Hanekes film, føler man også når man ser Los Bastardos . Det blir nesten som en renselse – når man går ut av kinosalen har man fått seg en støkk av en helt annet art enn det man får av en gjennomsnitts skrekkfilm, men samtidig er det deilig å kjenne at man fortsatt reagerer.
