Usikkerhetens natur

I Ole Giævers nyeste film, Mot Naturen, som han har skrevet manus til, er regissør for, og spiller hovedrollen i, møter vi Martin, en ganske vanlig kar fra Norge som vil bort fra det kvelende hverdagslivet og ut på en helgelang fjelltur i ensomt selskap. Man får ta del i Martins vulgære syn på det dagligdagse og videre til det mer svevende og eksistensalistiske fjellandskapet.

Fullstendig usensurert og ærlig, dras man inn i dramaet som utspilles i hovedpersonens hode. Med vakker, urørt norsk natur akkompagnert av både vulgære og dypsinnede refleksjoner, er dette en briljant framstilling av en ung hverdagsmanns indre kamp.

Fort utvikles det et forhold mellom iakttagerne og Martin. For det er akkurat følelsen av å være en beskuer filmen fanger: En person som uten hovedpersonens kjennskap, får tilgang til deres mentale arkiv. Dette blir fort veldig kleint, og ikke den morsomme formen for kleinhet, men et sjeleskjærende ubehag. Det er ikke til å unngå å føle sympati med karakteren - Martins gåter er langt fra unike. Men prikken over i-en er hvordan filmen gjør deg delaktig i Martins eksistensialistiske krise. I Mot Naturen deltar man i fryktelig godt framført usikkerhet, som rører en helt innerst i sjela.

I Mot Naturen deltar man i fryktelig godt framført usikkerhet, som rører en helt innerst i sjela.

Filmen preges av fremragende bruk av lyd fra omgivelsene, hvor musikk aldri blir brukt unødvendig. Stillheten er det viktigste virkemiddelet som understreker Martins stadig skiftende sinnstemning. I tillegg til å være med på en sinnsreise, er man også med på en estetisk vandring i fjellets uvurderlige ensomhet. Det er ikke mangel på vakre bilder av den norske fjellheimen. Fjellets rolle i filmen er som en terapibenk for Martins sjelransakelse, og den selvpåførte isolasjonen tillater han å stille spørsmål hverdagen ikke gir rom for. Det som da blir presentert er slående skildringer av de innerste lyster og laster, godt framført av Ole Giævers nølende og utradisjonelle fortellerstemme.

Det man da sitter igjen med er en film som belyser hvordan mennesket har godt av å komme seg vekk. Ved å ikke delta i samfunnet, får Martin mulighet til å grunne over normer og forventninger, samtidig som han er like kontrollert av dette på fjellet som i hjemmet. Dramaet ligger i hva Martin gjør. Hvordan handler han når det kommer til stykket? Mot Naturen illustrerer godt at mennesker sjeldent er perfekte, spesielt når man lar usikkertheten og forventninger styre handlingene sine.

Martins livspause på fjellet illustrerer et urnorskt primalskrik, hvor det ropes etter den enslige friheten på fjellet. Samtidig illustreres det godt hvordan man ved å prøve å flykte, fort begynner å savne det man har etterlatt. For all del, kom dere ut av sofaen og ut på fjellet. Du trenger ikke å dra lengre enn til kinoen for å se Mot Naturen. Og om man skal peke på en ting som kommer fram under filmen, så er det at man blir veldig klar over at torven alltid er grønnere på den andre siden.