Uutgravd og uutgrunnelig
Bøker
For en gangs skyld ble jeg kåt av å lese Solstad. Men dette er ikke det viktigste i boka; det er snarere en bonus. På lik linje med at Dostojevskijs eksistensielle romaner også er mordgåter, er Solstads meta-fortelling Armand V, fotnoter til en uutgravd roman også et lite trekantdrama som involverer tvillinger. Jeg bare nevner det.
Solstads nyeste bok er ingen roman, men fotnotene til en ikke-eksisterende roman. Tittelen lyver ikke. Romanen har på mystisk vis unsluppet forfatteren, og han har måttet nøye seg med å skrive fotnotene til den. Det er ikke særlig overraskende at Solstad begår et sånt krumspring nå, men det var likevel helt uforutsigbart, og derfor grunnleggende solstadsk.
Armand V_er en metafortelling, men er aldri selvopptatt og pretensiøs som metaromaner ofte er. De vitner altfor ofte om manglende originalitet og kreativitet hos forfatteren, enn virkelig innsikt. I Solstads fotnoter, og dette er alt boka består av, overbeviser han oss om at boka _måtte skrives på denne måten. Jeg tviler aldri.
Dersom jeg skal følge Solstads eksempel og tanke om manglende bevissthet om «den egentlige romanen» som fotnotenes eksistensgrunnlag, og disses opplagte manglende evne til å speile romanens egentlige univers, vil jeg si at denne anmeldelsen forholder seg til fotnotene slik fotnotene forholder seg til romanen. Vi er altså enda et hakk lenger unna den opprinnelige romanen enn vi er i fotnotene. Kort sagt og redusert, men ikke feilaktig, er bokas eneste virkelige berettigede anmeldelse boka selv.
Slike kjensgjerninger må man ofte hoppe elegant over. Hvis ikke får man ikke skrevet noe i det hele tatt. Den eneste grunnen til å nevne det, er å vise at man i det minste har et noenlunde reflektert forhold til hva man hopper over.
Fortellingene i fotnotene er ikke viktige. Det spennende er Solstads formprosjekt, og det utrolige som ligger i at han klarer å overbevise oss om dets nødvendighet. Det er nesten så jeg blir litt kåt av dét også.
I en beskrivelse av Lars Ove Seljestads _Bastard_er det ingen grunn til å nevne kåtskap. Snarere tvert om.
En sammenlikning med Solstad kan likevel være fruktbar, selv om den litterært sett er helt ubegrunnet. Seljestads hovedperson Lars Oves ungdomstid utgjør nemlig en utvikling som er diametralt motsatt av utviklingen vi finner i flere av Solstads romaner. I Seljestads bok, jeg vegrer meg for å kalle det en roman, følger vi nemlig hovedpersonen fra et liv i arbeiderklassen til den intellektuelle middelklassen. I Solstads Roman 1987, beveger protagonisten seg i motsatt retning, og forsaker et liv som høgskolelektor for å sjølproletarisere seg på Mesna kartongfabrikk på Lillehammer.
Selv om Seljestads prosjekt er tematisk interessant, og klassereisen hovedpersonen foretar er en utvikling av opplagt narrativ og dramatisk kvalitet, er ikke Bastard litterært vellykket. Dette bunner hovedsakelig i Seljestads språk og personkarakteristikker. Boka framstår som lite språklig nyansert, og forfatteren makter aldri å skape noen form for gjenkjennelse og sympati hos leseren. Utilstrekkeligheten ligger i at boka forsøker å være _både_en roman og en sosiologisk avhandling samtidig, og ikke makter å være noen av delene. De teoretiske delene av boka passer også dårlig inn i historien som innrammer dem.
Boka er likevel mer vellykket som sosiologisk tekst, og Seljestad har, ikke overraskende, god oversikt over eksistensfilosofer og sosiologer. Dessverre mistenker man at passasjene som omhandler Paul Ricoeur, Wilhelm Schapp og russiske formalister nærmest er sakset ut av doktoravhandlingen hans. De er ikke direkte malplasserte i boka, men er lite motivert ut fra handlingsforløpet, og bidrar derfor til å gjøre historien unødvendig oppstykket.
Hadde historien vært godt fortalt, tror jeg dette ville vært ekstremt irriterende.
