Verdig avslutning

Vår anmelder mener Madrugada avslutter med stil. 

Publisert Sist oppdatert

Madrugada - Madrugada - EMI Music Norway

Et halvt år etter Robert Burås' bortgang er Madrugadas sjette og siste album Madrugada et faktum. Plata var i emning og låtmaterialet innspilt før Burås døde, og nå er det altså satt sammen. Resultatet er et verdig punktum for et av norsk rockhistories virkelig store band.

Foto: Madrugada åpner plata i kjent, melankolsk og mørk stil, med låta «Whatever Happened To You?». Like etter følger «The Hour Of The Wolf», en tøff-i-trynet-låt med folkpreg i første parti. Et herlig og energisk spor med tempo og rocka gitarsoloer. Etter radiohiten «Look Away Lucifer» tas vi med over i den rolige «Honey Bee», der vokal og spansk gitar er i fokus. Høyem har med seg Ane Brun på vokalsiden, og resultatet er en vakker og behagelig, men til tider monoton, låt. Assosiasjonene går til Høyems soloprosjekter, og da særlig hans siste, Exiles.

«What's On Your Mind?» er sjette spor på plata, og den første av låtene jeg begynte å nynne på. Fengende refreng som tenderer til å bli i overkant repeterende, men ellers en frisk låt med slidegitar og preg av country.

Etter et pulserende syvende spor og et melodiøst, dystert åttende, kommer låta som virkelig bryter med stilen på resten av plata. «Our Time Won't Live That Long» er låta der Burås alene, sett bort ifra støtte på orgel, fyller lydbildet. Han har både skrevet teksten og komponert låta, og hører ut som en slektning av Mick Jagger i vokalen. Jeg skulle gjerne likt å høre fortsettelsen av dette prosjektet, som representerer noe helt annet enn den kjente Madrugada-stilen. Det blir mektig og symbolsk at Burås får synge de siste ordene på denne plata. Det er med klump i halsen man hører hans sarte og ungdommelige vokal ta siste tone.

Sammensetningen av låter på plata er svært dynamisk. Vi tas fra det mørke til det lettere, og fra det skjøre akustiske til det pulserende rocka. Variasjon og vilje til å eksperimentere har hele veien vært en av Madrugadas store styrker. Fra den melodiøse og melankolske debutplata Industrial Silence, til den mørke og psykedeliske Nightly Disease, og siden den mer rocka Grit, før den publikumsvennlige og noe lettfattelige The Deep End. Madrugada representerer noe fra hver av disse epokene og fungerer sånn sett fint som en oppsummering av et spennende kapittel i norsk rock. Samtidig bringes noe nytt inn på banen, noe jeg gjerne skulle opplevd den videre utviklingen av.

Madrugada er en god epilog i en bok som hadde hatt plass til langt flere kapitler. Dette er nok et album i rekken av sterke plater fra Madrugada. Og nå dessverre også det siste.

Powered by Labrador CMS