Vokal katastrofe
GPS - Window to the Soul (InsideOut)
Window to the Soul er en interessant blanding av åttitallsrock og den sounden som preger «tretten-på-dusinet»-progrock-bandene i dag. Det dukker sjelden opp friske ideer her, men hvor de er knabbet fra, varierer litt både i tid og rom.
Tredjesporet «Heaven Can Wait» er symptomatisk for hele skiva. Her får du et ganske så kjedelig vers, før du blir slynget inn i et veldig fengende, om enn enkelt, refrengparti. Tekstene matcher refrengene på cheesy karakter, og det hele understrekes av John Paynes fullstendig horrible vokal. Han skal være så røff, han skal være så tøff, men det eneste han er, er en stor bløff. Han prøver, og han presser stemmen til et nivå som kanskje hadde fungert på åttitallet, men som det nå er vanskelig å ta seriøst. I verste fall, når det høres ut som at han prøver å improvisere (la oss håpe det er det han gjør), kan det attpåtil høres falskt ut.
Albumet fungerer dermed best på de instrumentale partiene. Her kan det forekomme et veldig driv, soloer som er kule på tross av at de er langt fra nyskapende. Høydepunktet i alle aspekt blir nevnte «Heaven Can Wait», som med et langt instrumentalt midtparti hvor Ryo Okumoto virkelig får lekt seg med tangentene, tikker inn på åtte minutter. Men da fungerer egentlig skiva bare som oppvarming til det forestående Spock's Beard-albumet. Det er for lite originalitet å spore hos GPS, og for mange vokalister som prøver å yppe seg. Én.
GPS kan by på god trøkk, men det finnes ikke ett godt ord å si om vokalisten. Verden vil klare seg fint uten en oppfølger.
