Livet med mastersyken

Nå har jeg vært student så lenge at det kreves en masteroppgave av meg. Jeg skriver derfor på en master i noe du mest sannsynlig synes det er kjedelig at jeg snakker for lenge om over en øl. På tross av det synes du det er sjarmerende og interessant at jeg bryr meg så mye om temaet. I alle fall noen ganger. De gangene det er greit at du spør meg om hvordan det går med masteren. Andre ganger blir jeg dritsur over at du våger spørre, og prøver å ikke grine ned i Pale ale-en min (i ærlighetens navn var det nok en Dahls). På grunn av kaoset livet med master fører til er det mange aktiviteter en kan sette igang med. Her er mine tips til ting man kan gjøre for å føle at noe er oppnådd den dagen.

Lese om alternative forskningsmetoder. Det gjør deg helt klart smartere, og den kan kan sikkert brukes. Det er derfor en akseptabel bruk av mange timer med litteratursøk, biblioteklåning, og lesing. Feil. Det er dårlig bruk av tid. Du vet helt innerst at denne metoden er en sosiologimetode, og ikke har noe som helst i din oppgave å gjøre. Likevel tenker du «jaja, det kan jo bli en helside med diskusjon rundt valg av metode, dette».

Søke på internships, traineestillinger, og jobber. Særlig stillinger du er helt sikker på at du ikke er kvalifisert til. Det er jo bare sunt å øve på søknader. Spesielt vi som har gått slike ikke-profesjonsfag må jobbe mye med hvordan vi skal selge oss inn på det stadig vanskeligere arbeidsmarkedet. Å få seg jobb i dette landet gikk tidligere som smurt, men nå går det skikkelig til Syria. Selv ingeniører sliter nå.

Nytt, stort, og spennende frivillig verv. For det har du alltids tid til. Dersom jeg hadde putta inn alt engasjementet, gleden, og ønsket om merkbar forbedring for hver dag hadde denne masteroppgaven vært i sluttfasen nå. Hva kan man gjøre? Det runde røde kaller.

Gå på alt. Man blir gjerne interessert i alt som skjer når alternativet er som det er. Det å gå på korkonsert med Candiss, Knauskoret, og hva enn Unge Ferrari var er noe man kangjøre. Det er viktig å bidra, og det er jo bare noen timer. Ikke sant? En kveld her tok jeg meg selv i å sitte på strikke-kveld. Helt greit det, men jeg hadde ikke strikketøy med meg engang. Kunne blitt noen tegn i case-forklaringa det, men neida, jeg skulle se på andre strikke. Blir flau.

Ikke reise hjem til påske. Det var lett å tro at hele masteren skulle skrives denne uka. Fikk nyte bypåska, henge med de som var i byen, og vaska håndduker, kluter, og sengetøy. Var ikke måte på. Vi laga Sangria av en boks-vin som hadde vært åpen for lenge. Redda verden litt ved å ikke kaste den vinen.

Rydde i klesskapet, vaske klær, leilighet, og samvittighet. Dette er alle kjente fenomen fra svunnen eksamenstid. Dere kjenner dere igjen. Det er virkelig nåhalvparten av klærne skal gis til Fretex, eller legges i et hjørne til du kan ha den byttekvelden som har blitt snakka om i to år. Oppvaskmaskina har aldri blitt satt på så ofte, selv om du er alene i kollektivet. Men du sier til deg selv at det går greit, siden den vinen ikke ble tømt i vasken likevel. Det handler om å gå i null.

Skrive sidespor for Under Dusken. Dette er det verste. Det å prokrastinere prokrastineringen, vitner om at jeg seriøst burde sperres inne på lesesalen.