Når spenstig blir viktigere enn viktig

Krimkonflikten slutter ringen for 160 år med fotografisk dekning av krig. I 1839 oppfant Louis Daguerre fotografiet. Samme år tok Robert Cornelius verdens første selfie, men det skulle gå hele 15 år før den første konflikten ble fotografert.

I dag er vi bortskjemte med fotografer som reiser vellvillig verden rundt for å vise oss all faenskapen som foregår. Den første konflikten som ble dekket fotografisk var Krimkrigen som herjet på 1850-tallet, på det samme Krim som Russland nettopp har stjålet under nesa på hele verden.

Der reiste britiske Rogder Fenton reiste rundt med en hestekjerre fylt til randen med fotoutstyr og mørkerom. De fotografiske glassplatene måtte behandles kjemisk rett før fotograferingen og fremkalles rett etter bildet var tatt. Prossesen var mildt sagt mer komplisert en Instagram, som i dag brukes til å dekke Nord-Korea fra innsiden. Bildene Fenton tok rystet den britiske befolkningen, selv om han ikke tok bilder av hverken døde eller skadde. Stusslige soldater og slagmarker, overfylt av kanonkuler, var ikke behagelig for øyet. Alle soldatene var oppstilt på grunn av datidens behov for lange eksponeringer. Likevel, det var ren dokumentasjon av en krig som tok livet av i overkant av en halv million soldater. Bildene forskrekket det britiske folk, som kun var vant med episke malerier av glorifiserte seiere. Bildene var med på å endre folks tanker om britisk krigføring.

Fotografer som jobber i Kiev og Krim i dag, har en helt annen jobbsituasjon enn Roger Fenton. Det er tøff konkuranse om å få de spenstigste bildene, bildene som selger. Der Fenton tok de bildene han syntes var viktigst å dokumentere, er det i dag diskusjon om fotografene tar de bildene som har mest blikkfang, men som ikke belyser de viktigste sidene av saken.

«Kjendisfotograf» Morten Krogvold utalte på NRK P13-programmet «Tidenes Morgen» 24. februar at dagens digitale kamera er blitt utrolige gode. Bedre enn øyene våre. De gode gamle fotografene hadde en «stein i skoen» som skapte en råskap i bildet, som Krogvold ikke mente dagens fotografer trenger å søke i like stor grad på grunn av teknologien. Er dagens kameraer for teknisk gode til å vise oss virkeligheten? Eller viser de oss et kunstig godt lyssatt bilde som ikke er likt det fotografens øye så utenfor kamera?

Jeg er en konservativ, og til tider reaksjonær fotograf. Jeg elsker de samme fotografene som Morten Krogvold, og skyter hovedsaklig, også her i Under Dusken, på god gammeldags film. Hvis det å bruke gammelt fotoutstyr er det Krogvold mener med «stein i skoen», liker jeg den steinen. Skoen er upraktisk å fotografere med, men får meg til å tenke og jobbe på en annen måte enn om jeg hadde hatt på meg de nyeste løpeskoene fra Nike, selv om det hadde vært raskere og mindre smertefullt. Per dags dato jobber om lag én prosent av verdens pressefotografer analogt, men mange av disse pressefotografene jobber tett opp mot «fine-art», det vil si at du like gjerne ser bildene deres i en bok eller et museum som i en avis.

Om dagens kamera er for gode for å vise deg virkeligheten, er en interessant diskusjon som jeg skulle ønske ble tatt mer seriøst. Det er slik at øynene våre er kameraet underlegent, og kameraene tar vesentlig lysere bilder enn det øyet kan se. Natt blir fort til dag med høye isoinnstillinger, uten stativ og lang eksponeringstid. Da ser vi kanskje ikke virkeligheten? Innenfor presseetikken, mener mange. Jeg er i tvil. Burde blitz være lov? Samtidig er det alltid et men. Uansett hvordan en vrir og vender på det, så gjør en fotograf et subjektivt valg når vedkommende trykker på knappen. Det er ikke til å komme unna at fotografens personlige syn på saker kan – og vil – forme de bildene du ser i media. Vi har et like stort ansvar som enhver journalist til å aldri forandre på virkeligheten, og søke nyansene i en sak.

I forrige nummer av Under Dusken skrev en journalist en viktig sak om hvordan ukrainske og russiske studenter ser på krimkonflikten. En av mine oppgaver som fotoredaktør er å finne bilder som illustrerer saker vi ikke har ressurser til å fotografere selv. Vi er avhengige av de bildene som finnes gratis på internett, og det kom godt fram at ukrainske demostranter og fotografer er langt flinkere til å legge ut bilder av sin side av konflikten enn det russerne er til å legge ut sin versjon. Jeg endte med et bilde av en ukrainsk demonstrant som stod på barrikadene i Kiev, under de voldsomste delene av demonstrasjonene. Fransk revolusjon med ukrainsk flagg, flammer og mayhem, et vakkert bilde. Til tittelen «Taking the temperature on Ukraine», passet bildet godt. Men jeg skal innrømme at jeg kanskje falt litt for skjønnheten bildet hadde sammen med tittelen, framfor å velge de viktigste bildene, som Fenton ville gjort for 160 år siden.